Psykopatologi og kreativitet: Er det en sammenheng?

27 januar, 2020
Finnes det en sammenheng mellom psykopatologi og kreativitet? Er det nødvendig å ha et spesifikt sett med symptomer for å være et «kreativt geni»? I dagens artikkel skal vi diskutere studiet om forholdet mellom disse to. Vi vil også fortelle deg hvilken rolle nevrovitenskapen spiller i denne studien.
 

Forholdet mellom psykopatologi og kreativitet har fått mye interesse i hundrevis av år. Aristoteles visste for eksempel at de fleste fremragende forskerne, artistene og andre svært kreative menneskene hadde en tendens til melankoli. Faktisk hadde kreative mennesker som Ernest Hemingway, Virginia Woolf, Edgar Allan Poe, Vincent Van Gogh, og Edvard Munch alle en eller annen form for mental sykdom, og den hadde å gjøre med den kreative prosessen deres.

Selv i dag er studiet om forholdet mellom psykopatologi og kreativitet fremdeles krevende og vanskelig.

  • Først og fremst fordi eksperter fremdeles ikke har funnet en vitenskapelig og formell måte å måle noe så uhåndgripelig som kreativitet på, for å virkelig lære mer om dette forholdet.
  • For det andre, fordi mentale lidelser er svært variable. I tillegg, som de sier i den kliniske verden, finnes det “like mange psykoser som det finnes mennesker”.
  • Dette bringer oss videre til den tredje årsaken, som rettferdiggjør hvor vanskelig det er å måle dette forholdet. Selv om det har vært mye fremgang innen nevrovitenskapen, forblir den menneskelige psyken et stort mysterium.

“Problemet med verden er at de intelligente menneskene er fulle av tvil, mens de dumme er fulle av selvtillit.”

-Charles Bukowski-

Studiet om forholdet mellom psykopatologi og kreativitet

Kvinne og solnedgang
 

Som utgangspunkt kan vi si at studiet om forholdet mellom psykopatologi og kreativitet begynte etter det 17. århundret. Dette var mulig etter å ha akseptert at den første variabelen kunne være mottakelig for måling. Med andre ord, var ikke kreativitet lenger en immateriell variabel som ikke kunne gjennomgå vitenskapelige studier.

Forfattere som Galton, Silverman og Brain, blant andre, postulerte fra et naturalistisk perspektiv at kreativitet ikke var et ekstraordinært fenomen, men et vanlig et med biologiske fundamenter. Selv om dette nå virker åpenbart, hadde det faktisk ikke blitt vurdert enda før disse forfatterne dukket opp. I tillegg observerte de at personer med høy kreativ ytelse ofte hadde symptomer på depresjon eller bipolare eller nevrotiske lidelser.

De konkluderte imidlertid snart med at dette forholdet trengte strengere studier, og ikke bare ved å delta på casestudier. Siden den gang har det vært tre måter eller metoder som studerer psykopatologiens innflytelse på kreativitet:

  • Gjennom biografiske studier av kreative mennesker gjennom historien. Resultatene man får ved å bruke denne metoden er verken presise eller avgjørende. De er imidlertid interessante.
  • Analysering av psykopatologien til kreative mennesker. Gjennom bruk av inventar, skalaer og kliniske beregninger til mennesker i kreative yrker. Her er intensjonen å avgjøre om det er en høyere forekomst av psykiske lidelser eller ikke, og dersom det er det, under hvilken kategori du skal plassere dem (affektive eller psykotiske, blant andre).
 
  • Ved å studere kreativitet hos psykiatriske pasienter. Grunnlaget for denne metoden ligger i prinsippet som er motsatt av sistnevnte metode. Hvis den første ser etter psykopatologi i kreativitet, er denne ute etter kreativitet i psykopatologi. Det meste av forskningen fokuserer imidlertid på pasienter med bipolaritet eller schizofreni.

Hva sier nevrovitenskapen om dette forholdet?

Tetris-hjerne

Forskere har gjennomført flere nevrovitenskapelige studier de siste tiårene for å prøve å finne en sammenheng mellom disse to variablene.

Selv om resultatene er ganske forskjellige – selv selvmotsigende til tider – indikerer de at “det er en tilknytning mellom psykisk sykdom og/eller åpenbare atferdsforstyrrelser” (Escobar og Gómez-González, 2006). Faktisk kobler disse studiene kreativitet til alkoholisme, selvmord, alvorlig depresjon, bipolar lidelse, schizofreni og cerebrale dysfunksjon-underskudd (epilepsi, autisme, osv.).

Nok en gang kan vi imidlertid si at dette forholdet fremdeles er entydig. Det er foreløpig ingen klar konsensus blant ekspertene. På det nevroanatomiske nivået finnes det en sammenheng mellom kreativitet og funksjonen til prefrontal cortex, som er ansvarlig for høyere kognitive funksjoner, samt til det limbiske systemet som styrer de fysiologiske responsene på emosjonelle stimuli. Eksperter påpeker imidlertid at nøkkelen ligger i flyten av informasjon som “løper” gjennom hjerneområdene som er involvert i kreativitet.

 

Dermed kan vi konkludere med at selv om vi fremdeles har en lang vei å gå, påvirkes kreativiteten vår utvilsomt av de mentale lidelsene der de nevnte strukturene blir endret. Likevel er ikke psykiske lidelser en avgjørende faktor eller nok til å gjøre noen kreative.

Alfonso, E., & Beatriz, G. G. (2006). Creatividad y función cerebral. Rev Mex Neuroci7(5), 391-399.

Chávez, R. A., & del Carmen Lara, M. (2000). La creatividad y la psicopatología. Salud mental, 23(5), 1-9.

Rodríguez-Muñoz, F-J. 2011: Contribuciones de la neurociencia al entendimiento de la creatividad humana. Arte, Individuo y Sociedad, 23 (2), 45-54