Et eneste øyeblikk kan være det som skal til for at alt endrer seg

Det er en rolig og vanlig dag. Vi er midt i en folkemengde som går i forskjellige retninger, uvitende om det ene øyeblikket som kommer til å endre alt. Vi har vært i Barcelona før. Neste uke vil ferien være over og et nytt år begynner. Det spesifikke året som for mange mennesker starter i september.

Jeg prøver å gå sakte slik at jeg ikke vekker henne opp. Hun liker ikke den intense varmen som solen kommer med på denne tiden av året og disse tidene på dagen. Bra, der er skygger. Alle ser ut til å jakte på dem, de leter etter muligheter for nedkjøling. Det store armbåndet hopper på håndleddet mitt. Jeg husker den siste turen langs stranden: sanden brant, men ikke luften.

Alle ansiktene uttrykker samme budskap: At de dro fra sitt hus, hotell, herberge, leilighet eller kanskje deres venns hus for tidlig. Det virker som om alle er representert rundt meg. Folk som er distrahert av butikkvinduer, blomster og terrasser med tilbud om å delta noen minutter i en samtale på hvilket som helst språk.

Denne gaten virker som den forbinder Spania med Europa, men også med Amerika og den mystiske Østen. For Hemingway var det det vakreste omrisset hans øyne noensinne hadde sett, med eller uten skygger. Og mens jeg har kjærlighet i min hånd og holder fast på mange forskjellige måter, bryter et skrik roen, som lyn fra klar himmel…

I løpet av kun ett øyeblikk brytes roen av terror

En varebil kjører et sted den ikke burde. Veldig fort endes liv, forårsaker smerte, og etterlater legemer på bakken, kropper som aldri vil gå på flere kontinenter. Et øyeblikk er alt du kan se i folks ansikter forvirring som går over til panikk. Jeg løper og den lille jenta mi våkner, gråter og skriker. For akkurat som alle de andre rundt oss vet hun ikke hva som skjer, hva som vekket henne opp fra søvnen. Det er ikke hav eller salt i luften lengre, bare blod og frykt.

På et øyeblikk har alt blitt forandret …

Med et godt grep på barnevognen løper jeg som om det ikke finnes en dag i morgen. “Hvem vet om det vil komme en?” Dette er en sannhet som aldri har rystet meg før fordi jeg har alltid ignorert den. Jeg vil bare komme meg bort herfra. Plutselig blir jeg truffet og faller, jeg hører en matt lyd, vognen ruller videre og forsvinner i mengden når øynene mine lukkes. Alt jeg kan høre i hodet mitt er det fjerneste ekkoet av de siste desperate skrikene. Kjærligheten har falt på bakken fordi ingen holdt den i hånden, og den knuste i tusen biter.

Alle rosene ble på et øyeblikk svarte …

Hva skjedde med meg?

Jeg kan føle at de snur meg og hører en matt støy som går gjennom kroppen min. Det er veldig vanskelig å tenke. Jeg prøver å fortelle øynene mine at de skal åpne seg, men de vil ikke høre. Jeg spør dem og så ber jeg dem. Jeg vil at de skal la meg redde det håpet som forsvant ut av hendene mine midt i terroren.

Støy fra sirener graver som kniver inn i tiningene mine. Smerten føles ikke som om den er fra et mareritt lenger, i stedet blir den ekte og føles forferdelig intens. Noen prøver å plukke meg opp, men klarer det ikke. De satte meg ned på bakken og nå er det to personer som prøver. En har små, myke hender. Den andre personen ser ut til å ha plukket opp ankre hele livet sitt.

Jeg prøver å si Amaia, som om jeg uttaler et trylleformular så hun skal komme tilbake. Jeg antar at vi har kommet til et trygt sted for de slutter å flytte meg og noen holder meg mykt om håndleddet. De sjekker pulsen på meg, den er veldig svak, selv med all spenningen rundt meg. Noen sier noe til meg, de prøver å vekke meg opp. De slår meg motvillig i ansiktet mens de gjentar navnet mitt.

Et øyeblikk for å se igjen, et helt liv å forklare

Jeg vil også se igjen fordi der ute et sted er det noe mye viktigere enn meg. Dette er noe som skjer med deg når du blir mor. Den dagen vet du at du aldri kommer først igjen, og du begynner å frykte. En lang liste over dem, frykter som er skremmende hvis du tenker for detaljert om dem. Men jeg hadde aldri forestilt meg dette, at jeg kom til å være på dette stedet omgitt av sikkerhetstape og politi der en tragedie nettopp har funnet sted. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg kunne miste så mye på kun et øyeblikk…

Jeg åpner øynene mine og smerten blir verre. Det er armen min, men også hoften, ryggen min og høyre ben. Jeg forsøker å puste og når jeg endelig klarer det, sier jeg: Amaia, det er mitt svar, det eneste svaret jeg har for mitt navn akkurat nå. Jeg kan ikke huske mitt eget akkurat nå, jeg leter bare etter lyseblå og hvite prikker. Jeg har alltid hatet den barnevognen, men nå vil jeg ikke annet enn å se den. Jeg lukker øynene og presser meg selv. Der er den i bakgrunnen. Jeg peker på den, noen løper og henter den for meg. Et av hjulene ble ødelagt og de har vanskeligheter med å få den hit.

Hvor er Amaia?

Amaia. Jeg ga henne det navnet fordi jeg så den samme friskheten og livet i henne som det er i et baskisk landskap. Grønn, intens, regnfull og mystisk. Jeg hører ikke, skanner bare med øynene mine. Hver lyd virker langt unna. De får hånden min fri og jeg presser mot bakken. Det samme blodet som fyller halsen min, gjør at jeg glir.

Jeg vil sette meg opp og samtidig hører jeg henne skrike. Skriket kaster et spørsmål mot meg, hvordan skal jeg forklare hva som skjedde da hun blir eldre? Hvordan skal jeg fortelle henne at noen prøvde å drepe henne før hun kunne gjøre sin første feil eller til og med si ett enkelt ord.

Men først ville hun trolig tenke annerledes, at hun hadde gjort mye… Og i det øyeblikket virket de så små for henne i forhold til det hun kunne ha mistet med et blunk av øynene sine, øynene hun nå kunne lukke i fred.

Amaia …