Emosjonenes opprinnelse – En fantastisk historie

· mars 6, 2019
Historien om emosjonenes opprinnelse forteller om hva som skjedde da menneskehetens dyder og mangler kom sammen for å leke gjemsel.

Det finnes ingen konsensus om hvordan denne fantastiske historien om emosjonenes opprinnelse ble til. For grunner vi ikke kjenner til, ble historien kreditert til Mario Benedetti, men sannheten er at det ikke var han som skrev den. Andre spekulerer på om det faktisk er en omskrevet versjon av en historie fra Jorge Bucay eller Mariano Osorio. Uansett hva som er bakgrunnen, begynte historien å sirkulere for omtrent tre tiår siden.

«De gale åpner stiene som senere vandres av de vise.»

-Carlo Dossi-

Historien tar oss med til en mystisk tid da menneskelige emosjoner bare så vidt hadde kommet i gang med å finne sin plass. Den tar oss med til opprinnelsen av emosjoner på en rørende og veldig menneskelig måte.

Emosjonenes opprinnelse

En dag for lenge, lenge siden kom menneskehetens dyder og mangler sammen et sted på jorden. Kjedsomhet begynte å gjespe og smittet de andre med sin dovenskap. For å forhindre kjedsomhet, foreslo Galskap at de alle fant på noe gøy. «La oss leke gjemsel!» utbrøt hun.

Historien om emosjonenes opprinnelse finner sted på jorden.

Fascinasjon virket interessert i ideen og Nysgjerrighet spurte umiddelbart: «Hva er gjemsel?» Visdom forklarte at det er en gammel lek. Alt du må gjøre er å lukke øynene dine og telle til en million mens alle de andre gjemmer seg. Deretter må den som telte finne alle de som gjemte seg.

Entusiasme og Eufori var spente og kunne ikke la vær å hoppe opp og ned av begeistring. De elsket ideen om at alle skulle leke sammen. De var så glade at Tvil også til slutt uttrykte sitt ønske om å bli med på leken. Til og med Apati, som alltid holdt seg for seg selv, ville gjerne være med på leken.

Og så begynte leken …

Galskap tilbød seg å være den første som telte og begynte å telle mot en million. Sannhet ville ikke leke fordi hun ikke så meningen i det. Hun begrunnet det med at de ville finne henne til slutt uansett. Stolthet sa at leken var dum og bestemte seg for ikke å leke sammen med de andre. Sannheten var at Stolthet var irritert over det faktum at Galskap hadde foreslått leken, og ikke henne.

Latskap begynte å løpe for å gjemme seg, men hun ble fort veldig sliten og gjemte seg derfor bak den første store steinen hun så. Triumf, flittig og arbeidsom som alltid, valgte det høyeste treet og klatrer rett til toppen. Misunnelse fulgte etter han, og gjemte seg i Triumf sin store skygge.

Vi har alle hodet i skyene i blant.

I mellomtiden begynte Tro å løpe og deretter å fly! Til alles forbauselse fløy hun helt opp til himmelen og gjemte seg i skyene der. Ingen kunne tro det – bare Tro var i stand til å gjøre slike ting.

Videre forteller historien om emosjonenes opprinnelse at Generøsitet var veldig bekymret for de som ikke kunne finne et sted å gjemme seg. Dermed begynte hun å hjelpe en, og en til, og enda en til. Hun mistet mye tid og rakk så vidt å gjeme seg selv før tiden var ute. Egoisme derimot, fant et fantastisk sted han kunne gjeme seg, en stor hule, men han omringet åpningen med tornebusker. Han ville nemlig ikke dele gjemmestedet sitt med noen andre.

Den som ikke har gjemt seg nå…

Galskap var spent. Hun telte og telte og snart hadde hun nådd en million. Hun åpnet øynene sine og begynte å lete etter alle vennene sine. Den første hun fant var Latskap, som bare var noen få skritt unna der hun hadde telt. Deretter fant hun Lidenskap og Lyst. De hadde begge gjemt seg i bunnen av et par vulkaner.

Etter det, fant hun Uærlighet. Uærlighet var så full av løgn at hun fikk henne til å tro at hun hadde gjemt seg under vannet. Men sannheten var at hun gjemte seg i midten av regnbuen. Galskap forsøkte også å spore opp Glemsomhet, men hun glemte hele tiden hvor sporene hans ledet, så hun bestemte seg for å la han være til sist.

Hvor godt likte du å leke gjemsel?

Den eneste av emosjonene som ikke hadde rukket å gjemme seg når Galskap var ferdig med å telle, var Kjærlighet. Da Galskap nærmet seg der han befant seg, måtte han tenke raskt og kastet seg inn bak noen busker. Galskap, som ikke var noen idiot, sa til seg selv «Kjærlighet er så forutsigbar at han garantert har gjemt seg i rosebuskene». Da hun så at rosebuskene hadde torner tok Galskap en høygaffel og stakk den inn i buskene så hun ikke skulle stikke seg. Hun hørte et rop av smerte og oppdaget at hun hadde skadet Kjærlighets øyne.

Den overraskende konklusjonen til historien om emosjonenes opprinnelse

Galskap var ute av seg av bekymring, hun følte seg veldig skyldig og visste ikke hva hun skulle gjøre. Alt hun kunne tenke på var å knele for Kjærlighet og be om hans tilgivelse. Hun tilbød også å være hans guide for alltid ettersom det var hun som hadde ødelagt øynene hans. Og fra det tidspunktet av, har Kjærlighet vært blind og følges av galskap hvor enn han går.

Og det er slutten på denne utrolige historien om emosjonenes opprinnelse. Det er en historie som tilskriver bestemte kvaliteter til våre følelser. Disse egenskapene bestemmer og dikterer våre emosjonelle erfaringer. De fleste av oss vil garantert kunne identifisere disse emosjonene i våre egne liv.