Egoets fødsel

Vi kan forklare egoets fødsel gjennom modning og læring. Det skjer gjennom tilegnelsen av våre sensoriske og motoriske ferdigheter. Fødsel og utvikling av vårt ego er bemerkelsesverdig fordi det er sentrum for det fysiske apparatet. Det er kjernen til våre ønsker, aktiviteter og hemninger.

Når egoet vises, begynner det å forholde seg til sine egne objekter. For det første er disse eksterne objektene som barnet føler deres egne. Litt etter litt skjer internalisering og psykiske strukturer. Disse bidrar i sin tur til kohesjonen av selvfølelsen.

Fremgangen av egoets fødsel

Når et barn blir født, skiller det ikke mellom seg selv og verden. Snarere gjør de sine første introjeksjoner der de ikke skiller mellom objektets bilde og bildet av seg selv. Takket være vår følelsesmessige side begynner vi å skille og se forskjell på hvor vi slutter og verden begynner.

Mellom det første og andre året i livet øker barnets kognitive kapasitet. Derfor begynner de å gjenkjenne de forskjellige rollene i mellommenneskelige interaksjoner. Litt etter litt begynner identifikasjon og diskriminering mellom emne og objekt.

Til slutt er selvidentitet et produkt av den syntetiske funksjonen. Her er objekter knyttet og integrert på en sammenhengende måte. Dette er det høyeste nivået av strukturen av selvet. Det skjer delvis, takket være samspillet mellom selvet og objektene.

Speilstadiet som en utformer av ego

Et svært viktig øyeblikk i egoets fødsel skjer når barnet er mellom seks og 18 måneder. Under dette stadiet forsøker barnet å gjenkjenne seg selv i speilet. De blir interessert i bildet og får en viss glede av å leke med disse opplevelsene.

Speilet er en metafor som refererer til forholdet mellom et menneske og omgivelsene. Å kunne kjenne igjen kropp og fantasi er et tegn på en sunn menneskelig utvikling uten fragmentering av selvet. En far eller mor som ikke tar ordentlig vare på eller skader et barn, opprettholder deres bilde. Men samtidig kan fragmentering skje. Dette kan føre til psykotiske problemer.

I denne alderen vil ikke babyer feste seg til bare hvem som helst. Når de gjør det, blir de noen ganger engstelig fordi bildet de ser, ikke reflekterer hva de forventer. For eksempel, når en seks måneder gammel baby ser sin mor i stedet for en fremmed. Barnet gjenkjenner ikke moren, men de gjenkjenner heller seg selv gjennom moren.

Fødselen av et sammenhengende ego skjer gjennom et stabilt forhold til objekter. Den er basert på de tilfredsstillende erfaringene som barnet har i ulike øyeblikk. Med andre ord fusjonerer barnet med det bildet de ser av seg selv (innledende fremmedgjøring).

Individuasjon

Prosessen der en person blir oppmerksom på av seg selv, kalles i sin helhet individuasjon. Når denne prosessen er fullført, integrerer det ubevisste og det bevisste egoet seg i en bredere personlighet.

Det er en prosess for forening, rensing og oppdagelse av seg selv. Oppnåelsen manifesterer seg når arketypiske bilder av seg selv vises.

De tre funksjonene til egoet

Kropp og sinn er forenet og sammensmeltet og forholder seg til hverandre gjensidig. Som et resultat oppfyller “egoet”, eller foreningen av kropp og sinn, tre hovedfunksjoner:

• Kontroll – egoet har jobben med å kontrollere og regulere instinktive impulser. Gjennom å føle ting eller hemninger, etablerer egoet forsvar i møte med muligens truende stimuli.
• Tilpasning – egoet er knyttet til de ytre og indre realiteter og prøver å tilpasse seg dem.
• Integrasjon – dette refererer til egoets evne til å integrere de ulike aspektene i livet vårt.

Så, for å oppnå den beste tilpasningen til virkeligheten, er selvet i stand til å forsvare seg mot den overdrevne strømmen av motiverende energi. Dermed virker egoet autonomt, som om det var en syntese av forskjellige funksjoner.

Egoets autonomi

To strukturer utgjør “ego”. Den primære egostrukturen er et egofelt uten konflikt med “Id” (setet for impulser). Senere ble det kalt “egoets primære autonome funksjoner” som samsvarer med hukommelse, tanke og språk. Disse funksjonene oppstår ikke som et forsvar mot impulser (Id).

Omdannelsen av instinktive og aggressive libidinale energier til ikke-instinktiv energi nøytraliserer energien fra “Id” (impuls). Hartmann kalte den autonome utviklingen som ikke oppsto fra kampen mellom impuls og lyst “primær autonomi”.

På den annen side oppstår sekundær egostruktur eller egoets sekundære funksjon av en funksjonskifte. Denne forandringen består av ego-strukturen i konflikt med motivasjon, virkelighet eller moral mot en sfære uten konflikt.

Sammen med andre forfattere, er Freud (psykologi av “Id”), Hartmann (egoets psykologi) og Kohut (selvpsykologi) de primære tenkerne til å plassere “egoet” i sentrum av det psykologiske universet. Fra disse forskjellige psykoanalytiske synspunktene kan vi bedre forstå hvordan egoets fødsel fungerer.