Dutton og Aron: Feilvurderingen av opphisselse
Eksperimentet til Dutton og Aron ga liv til teorien om feilvurderingen av opphisselse. Dette er en av de største klassikerne innenfor psykologi. Det er relatert til tiltrekningen mellom to mennesker og hjelper oss med å forstå hvor overraskende hjernen kan være.
Tiltrekning og kjærlighet er komplekse følelser som involverer følelser, utdanning og holdninger. Det finnes imidlertid mer ved dem: Hormoner og nevrotransmittere.
Eksperimentet til Dutton og Aron viser hvor misledende sommerfuglene vi føler i magen kan være. Sannheten er at det som betinger tiltrekning noen ganger er mer hjernekjemi enn personlig smak.
Teorien om feilvurderingen av opphisselse er en avledning av attribusjonsteorien hevdet av den østeriske psykologen Fritz Heider i 1958. Dette ga opphav til den fundamentale attribusjonsfeilteorien til Lee Ross og teorien om kognitiv dissonans av Leon Festinger. På en måte gjenbrukte Dutton og Aron disse tesene og brukte dem som grunnlag for sitt kjente eksperiment.
Attribusjonsteorien
Fritz Heider hevdet attribusjonsteorien. Ifølge denne, har vi en naturlig tendens til å gjøre en kausal attribusjon av hendelser/endringer vi ser. Med andre ord er vi interessert i å vite hvorfor mennesker gjør det de gjør og hvorfor alt skjer. Dette er noe vi gjør automatisk. Poenget er at vi ikke stopper opp et sekund og tenker på hvor gyldige disse attribusjonene egentlig er.
Videre hevder teorien om feilvurderingen av opphisselse at vi forstørrer menneskers interne tilstander for å vite hvordan vi skal te oss. For eksempel personlighet heller enn å være mer oppmerksom på eksterne faktorer. I stedet forklarer vi vår egen atferd, og gir mer verdi til eksterne faktorer enn interne motivasjoner.
Fenomenet med kognitiv dissonans uttrykker dette godt. La oss forklare det med et eksempel. Dersom vi befinner oss i en situasjon der to av våre overbevisninger eller atferder er i konflikt, pleier vi å komme med en grunn til å harmonisere dem.
Eksperimentet til Dutton og Aron
Eksperimentet som Donald Dutton og Arthur Aron utførte er mest kjent som studien av hengebroen i Capilano. Som navnet tilsier, brukte disse to psykologene to broer for å bevise poenget sitt. Den første broen var liten, solid og moderne. Den andre på sin side, var lokalisert i Capilano-dalen, 70 meter over bakken. Det var en gammel bro som dinglet i vinden og skalv ved hvert steg.
Det var to grupper menn. Dutton og Aron ba hver av gruppene om å gå over en av de to broene. Begge gruppene møtte en veldig attraktiv kvinne i midten av hver bro. Hun fortalte dem at hun utførte en studie av landskap, som var en unnskyldning for å be dem beskrive hva de så. Til slutt gav hun dem telefonnummeret sitt på en flørtende måte.
Så hva var resultatet? Kort sagt så ikke mennene som gikk over den korte og trygge broen engang på kvinnen to ganger. De mennene som gikk over den farlige broen, ringte kvinnen og var veldig interessert i henne. Hva lå bak disse forskjellige atferdene?
Dutton og Aron: Teorien om feilvurdering av opphisselse
Det dette eksperimentet lot oss verifisere, er at noen ganger kan hjernen være veldig misvisende. De som gikk over den farlige broen, følte mer adrenalin enn de som gikk over den trygge broen. Derfor kan vi anta at det å finne en attraktiv kvinne midt i reisen hadde en veldig positiv innvirkning på den. Dette i sin tur gjemte den faktiske årsaken til at de følte seg tiltrukket av kvinnen.
Teorien om kognitiv dissonans er perfekt gjeldende for dette tilfellet. Følelsen av frykt kommer i konfrontasjon med stimuleringen av en attraktiv kvinne.
De frivillige i eksperimentet hadde blandete følelser: En dose med adrenalin sammen med en kvinnes flørtende holdning resulterte i en sterk tiltrekning mot henne. Kort fortalt kom de to følelsene sammen og ledet til dette resultatet.
Det ble bevist at i risikable situasjoner, pleier mennesker å skape mer sympatiske lenker med de som er nærme dem. Selvfølgelig refererer dette til kontrollerte risikoer, ikke ekstreme. Når situasjonen er grusom eller forårsaker smerte, skjer det motsatte. Individene ser de rundt dem som en trussel og har en tendens til å avvise dem.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Gomila, A. (2003). La perspectiva de segunda persona de la atribución mental. Azafea: Revista de Filosofía, 4.
