Descartes og selvbevissthetens sikkerhet

I hvilken grad kan vi stole på informasjonen som kommer til oss fra sansene våre? Hvor går grensene for vår kunnskap? For å svare på disse spørsmålene undersøker vi ideene til Descartes.

Skrevet og verifisert av filosofen Matias Rizzuto.

Siste oppdatering: 24 mars, 2023

René Descartes (1596-1650) var en fremtredende vitenskapsmann som også ga viktige bidrag til filosofifeltet. For ham var de filosofiske metodene hans samtidige brukte feil. Hans syn var i motsetning til de som hevdet at kunnskap kunne oppnås gjennom sansene. Derfor prøvde han å finne en slags sikkerhet for å hjelpe ham videre på kunnskapens vei.

For Descartes må all kunnskap utledes av fornuften. Av denne grunn ble hans filosofi kalt rasjonalisme. Han prøvde å overføre matematisk metode til filosofi. Med utgangspunkt i enkle, men sikre sannheter, prøvde han å bygge en solid og utvilsom form for kunnskap.

Tvil som grunnlaget for sikkerhet

For å oppfylle sitt oppdrag, bestemte Descartes seg for å isolere seg fra verden og systematisk stille spørsmål ved alle troene, meningene og sannhetene som han frem til da trodde var sanne. Han undersøkte, via ‘metodisk skepsis’, alt han hadde trodd frem til det øyeblikket.

Descartes advarte om at informasjon som vi tar for gitt ofte kommer til oss gjennom sansene våre. På den annen side kan sansene våre lett lure oss. For eksempel, hvis du stikker en pinne i vannet, ser det ut til at den knekker. Men det som virkelig skjer er at øynene dine blir lurt av effekten forårsaket av lyset på vannet. På samme måte kan du se en søyle i det fjerne og tro at den er rund, men når du kommer nærmere innser du at den faktisk er firkantet.

Sansene våre bedrar oss

Disse betraktningene fikk Descartes til å tro at hvis sansene våre bedrar oss, kan vi ikke stole på informasjonen som kommer til oss gjennom dem. Når det er sagt, er det visse ting vi egentlig ikke kan bli lurt om. For eksempel ville det være vanskelig for meg å tvile på at jeg sitter akkurat i dette øyeblikk og skriver denne artikkelen.

Til tross for dette, drømmer vi noen ganger om situasjoner som virker så ekte at vi tror vi opplever dem. Men når vi våkner, innser vi at de bare var produkter av fantasien vår. Følgelig konkluderte Descartes med at vi ikke kan stole på informasjonen som sansene våre gir oss.

Et ondt geni?

Det er en viss kunnskap det ikke gir mening å tvile på. For eksempel matematikk. For eksempel, når vi legger sammen to pluss to, vil fire være resultatet. Når det er sagt, tok Descartes tvil til det ytterste, og lurte på hva som ville skje hvis det, i stedet for en gud, var et ondt geni som førte oss til feil hver gang vi la sammen to pluss to.

Dette siste argumentet kan høres ganske langsøkt ut. Men du må vurdere den historiske konteksten Descartes levde i og forstå at han ikke ønsket å vekke inkvisisjonens oppmerksomhet. Det å innrømme at Gud, som skulle være ren godhet, kunne med vilje villede oss, kunne godt ha blitt tatt som kjetteri.

Den eneste sikkerheten er selvbevissthet

Gjennom metodisk tvil ødela Descartes ideen om at all kunnskap var mulig. Så, fratatt sansene og matematiske sannheter, hvor kunne sikkerhet finne tilflukt?

Faktisk innså den uredde filosofen at selv når han tvilte på alt, var det fortsatt mentale prosesser i spill. Han kunne for eksempel ikke tvile på at han tenkte. Det var på dette tidspunktet han ga form til en av sine mest emblematiske setninger: cogito ergo sum, det vil si «Jeg tenker, derfor er jeg».

Vi kan tvile på alt vi ser, selv hva vi tenker, men vi kan ikke tvile på at vi tenker. Dessuten, hvis vi tenker er det fordi vi eksisterer. Av denne grunn er vår eneste sikkerhet selvbevissthet. Vi er klar over oss selv fordi vårt intellekt klart og tydelig kan oppfatte dette faktum. «Jeg er bare en tenkende ting», erklærte Descartes.

Noen av egenskapene til denne tenkende tingen eller substansen er å føle, ønske, forestille seg og vite. For å komme videre i kunnskap, må vi analysere det mentale innholdet som bor i tanken.

Descartes sine ideer

Descartes differensierte kunnskapen som stammer fra vårt intellekt fra den som kommer fra sansene våre. I tillegg kalte han innholdet som dukker opp i tankene våre for ideer. Han skilte mellom minst tre hovedtyper:

• Ytre ideer. De som kommer utenfra.
• Konstruerte ideer. De som er produsert av oss.
• Medfødte ideer. De som ikke kommer utenfra eller er produsert av oss.

Mens ytre ideer er sanseinntrykkene av gjenstandene i den ytre verden, er konstruerte de som vi bygger med fantasien vår fra andre ideer. For eksempel ideen om en kentaur. Imidlertid er det visse ideer i våre sinn som ikke ser ut til å komme utenfra eller har blitt skapt av oss. For eksempel ideene om uendelighet og perfeksjon.

Er vi alene i verden?

Vi er begrensede og endelige vesener. Så hvordan kunne vi ha skapt ideene om perfeksjon og uendelighet selv? På den annen side, hvis vi var perfekte vesener, ville vi ikke ha noen tvil fordi vi ikke ville manglet noe og ville vite alt. Disse ideene kan heller ikke komme gjennom våre sanser, siden ingenting eksisterer i den perfekte og uendelige verden. Så, hvor kommer de fra?

Her brukte Descartes et argument for å bevise Guds eksistens. Det ble kritisert av mange senere filosofer. Descartes hevdet at disse ideene må ha blitt plassert i oss av et slags perfekt, uendelig og grenseløst vesen. Siden godhet er en del av perfeksjon, kunne ikke et vesen med slike egenskaper lure oss. Med dette svikter den onde genihypotesen, og den slags sikkerhet om matematiske sannheter råder.

Vissheten om den fornuftige verden

Hvis vi aksepterer Descartes’ bevis, kunne ikke Gud ha skapt oss på en slik måte at vi alltid mislykkes i våre forsøk på å vite sannheten. Dermed vil det logiske være at vi til en viss grad kan forstå den kroppslige verden. Descartes kalte denne virkeligheten res extensa. Han refererte til alt som har en forlengelse og som kan observeres, måles eller veies.

Hvis dette er tilfelle, hvorfor blir vi noen ganger lurt av sansene våre? Hvorfor klarer vi ikke å vite sannheten? Descartes hevdet at når vår vilje til å vite er større enn vår forståelse, så gjør vi feil. Når vi ønsker å vite noe, men vi ikke har nok klarhet og distinksjon om det, er vi tilbøyelige til å bli villedet av falske konklusjoner.

Er Descartes’ argument ufeilbarlig?

Selv om noen av Descartes’ konsepter hjelper oss å reflektere, er det svakheter i noen av argumentene hans. Vi kan ikke tvile på ideene hans hvis vi tror vi eksisterer, men er dette nok til å bekrefte at det finnes en tenkende substans? Noen filosofer som Hume hevder at ideen om selvet er en illusjon og at vår eksistens er en strøm av hendelser som ikke samsvarer med noen enhet.

På den annen side har demonstrasjonen av Guds eksistens blitt sterkt kritisert. Det faktum at ideene om uendelighet og perfeksjon er besatt i oss selv, beviser ikke nødvendigvis eksistensen av perfekte og uendelige vesener. Faktisk hevder mange at det ikke er nok klarhet og distinksjon til å vurdere at disse ideene er medfødte. I tillegg kunne vi lett utlede dem gjennom negasjon, og kontrastere dem med ideene om begrensethet og ufullkommenhet.

Men til tross for kritikken av Descartes’ tanker, er det umulig å benekte at ideene hans hadde stor innvirkning på senere filosofi. Dessuten kan metodisk tvil være et verktøy som hjelper oss å utfordre vår tro og perspektiver og hjelpe oss å utvide vår kunnskap og forståelse av verden.