Descartes og drømmer
Den franske filosofen René Descartes er kjent for sine bidrag til filosofi, matematikk og vitenskap. I sine filosofiske refleksjoner grunnet han på drømmer. I denne artikkelen vil vi undersøke ideene hans om emnet. Vi vil også inkludere hans anerkjente kartesiske tvil og hvordan det var relatert til fenomenet drømmer, så vel som hans eksistensialistiske karakter.
Den hverdagslige opplevelsen av å drømme har lenge vært gjenstand for filosofisk diskusjon. Det er fordi det åpner opp for det ekstremt viktige spørsmålet om hva som stopper oss fra å tro at det vi kaller virkelighet ikke er en drøm. Du finner kanskje denne ideen ufattelig, men det har lenge vært et interessant konsept for filosofi. La oss se hva det har å si om emnet.
Descartes teori om drømmen
Descartes’ drømmehypotese dukket først opp på midten av 1600-tallet i hans verk, Metafysiske meditasjoner. Denne boken ble først utgitt i 1641. Den utforsket spørsmål som eksistens, sannhet, kunnskap og virkelighet. Descartes ønsket å finne fakta som gjorde at han kunne bygge presis og ufeilbarlig vitenskapelig kunnskap. Dette var fordi vitenskapen på hans tid var full av feil.
Descartes hevdet at når vi drømmer, representerer vi både virkelige og irrasjonelle ting for oss selv. Dette betyr at vi ikke klarer å skille søvn fra våkenhet. Derfor, hvis vitenskapen tar sin mening fra verden rundt oss og dette blir satt i tvil, hva sitter vi igjen med?
Descartes lurte på innholdet i drømmer fordi, uansett hvor usannsynlige de er, har de sitt opphav i virkeligheten. Derfor må de ha en likhet med ekte ting.
Tingene vi ser i drømmer er som malte bilder, som vi bare kunne ha forestilt oss fra likheten til virkelige ting.
Dette hjalp imidlertid ikke filosofen til å etablere en forskjell mellom søvn og våkenhet. Det er her hans berømte hyperbolske eller kartesiske tvil kommer inn. Fra det øyeblikket begynte han faktisk å tvile på alt i verden, for eksempel matematiske sannheter.
Han prøvde å finne minst én klar og åpenbar sannhet. Han fant det i tankene. Hans berømte ordtak «jeg tenker, derfor er jeg» er basert på ideen om at hans evne til å tenke betydde at han eksisterte, og det var ingen sjanse for at det skulle bli stilt i tvil.
Drømmer og eksistens
Selv om drømmehypotesen brukes som en ressurs for å etablere hyperbolsk tvil og derved finne viss og sikker kunnskap, kan den ha en annen tolkning. Denne andre betydningen anser drømmen som et middel til å reise eksistensielle eller vitale bekymringer.
Eksistensproblemet øker umuligheten av å vite om vi lever i en drøm eller ikke. Hvis det er slik, ville vår virkelighet og verden rundt oss vært en evig drøm. Hvis vi våknet fra den, ville vi slutte å eksistere og ville miste alt vi tror vi vet. Det er en plagsom tanke.
«Nei, du eksisterer bare som en fiktiv enhet; du er ikke, stakkars Augustus, mer enn et produkt av fantasien min og av den til leserne mine som leser historien jeg har skrevet om dine falske eventyr og uhell …»
– Miguel de Unamuno –
Med Descartes sin drømmehypotese begynner ikke bare vitenskapelig kunnskap å vingle, men også selve eksistensen. På dette grunnlaget, hvis vi våknet, ville ingenting bli igjen.
Descartes og drømmens moralske problem
Descartes’ dype filosofiske refleksjoner over drømmer og kunnskap tillot ham å nå frem til den mest sikre og sikre sannhet han noen gang kunne komme frem til: «Jeg tenker, derfor er jeg.»
Det var også en moralsk komponent i Descartes’ arbeid. Faktisk forsøkte hans refleksjoner å dominere menneskets liv så vel som naturen. Dette innebar å finne en nøyaktig og sikker sannhet. Han antydet at fornuften hadde impulsen eller ønsket om å nå den. Derfor vil vår moral avhenge av graden av sikkerhet vi har om ting. Jo mer sann kunnskap vi har om verden, jo større kontroll og ledelse kan vi utøve over livene våre.
Descartes mente at hvis vi mestrer livet vårt gjennom sann kunnskap, kan vi også mestre naturen. Vi bruker sann kunnskap for å fremme vitenskapelig kunnskap og vitenskapen tar gjenstandene i verden som omgir oss for å utvide visdommen. Følgelig gir dette oss bedre kunnskap om verden og større styring og kontroll over den.
«Ordet ‘filosofi’ betyr studiet av visdom, og med ‘visdom’ menes ikke bare klokskap i våre daglige anliggender, men også fullkommen kunnskap om alle ting som menneskeheten er i stand til å vite, både for livsførsel og for å bevare helse og oppdagelsen av alle slags ferdigheter.»
– Descartes –
Drømmen som en kritisk holdning
Som vi har utforsket i denne artikkelen, spilte drømmen en avgjørende rolle i Descartes’ filosofi som et verktøy for å utforske virkelighetens og sannhetens natur. Ved å reflektere over drømmene våre og virkelighetens natur under søvn, foreslo Descartes at vi stiller spørsmål ved sannheten fra sansene våre i den våkne verden.
Derfor ble drømmen for Descartes et verktøy for å fremme en kritisk holdning til vår tro og oppfatninger. Gjennom sitt studium av drømmen var han i stand til å søke mer solid og sikker kunnskap basert på fornuft og klare og tydelige bevis.
Til syvende og sist illustrerte drømmens rolle i Descartes’ filosofi viktigheten av kritisk refleksjon. Den fremhevet også rollen til metodisk tvil. Hans filosofi tjente til å finne sann kunnskap og bedre forstå naturen til verden rundt oss.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Defez A. (2006). Unamuno, Descartes y la hipótesis del sueño. Revista de Filosofía, 31(1), 7-20. https://revistas.ucm.es/index.php/RESF/article/view/RESF0606120007A
- Thayer M., W. (2017). Descartes: La vigilancia del sueño. Revista De Filosofía, 23, 99–108 Pág. Recuperado a partir de https://revistafilosofia.uchile.cl/index.php/RDF/article/view/46288