Den platoniske kjærligheten: Bruker vi feil uttrykk?
Har du noen gang hørt om uttrykket “platonisk kjærlighet”? Vanligvis bruker folk dette uttrykket for å referere til en person som de føler en romantisk forbindelse til som er utenfor deres rekkevidde. Det er uberørt kjærlighet som ofte gjør at personen fantaserer om og idealiserer den andre personen. Men hva har denne typen kjærlighet å gjøre med Platon? Har Platon noen gang snakket om denne “platoniske kjærligheten”?
Svaret er nei. Platons kjærlighetsbegrep refererte aldri til en uoppnåelig person. Det som skjedde er at vi opprettet en variant av begrepet platonisk kjærlighet. Selv om utviklingen av begrepet er forståelig på en måte, er det viktig å skille den moderne platoniske kjærligheten fra kjærligheten som Platon snakket om. La oss ta en nærmere titt.
Den platoniske kjærligheten i Platons symposium
I symposiet snakker den greske filosofen om kjærlighet gjennom Sokrates. I dette arbeidet finner man en bankett, og alle til stede gir en tale om kjærlighet. Disse spenner fra det mest overfladiske til Sokrates’ meget dype tale, som faktisk representerer Platons egne tanker.
Først og fremst peker Phaedrus på at Eros, den greske gudens kjærlighet, er den eldste av gudene. Dermed er han den inspirerende kraften til å utføre store handlinger. Han bekrefter at kjærlighet er det som gir oss motet til å være bedre mennesker.
Deretter snakker Pausanias, som er mer dyp, om to typer kjærlighet: kroppslig kjærlighet og himmelsk kjærlighet. Den førstnevnte er mer fysisk og overfladisk, mens sistnevnte er mer moralsk perfekt.
Aristophanes forteller historien om den mytologiske forestillingen om mannen. Ifølge denne historien var det i begynnelsen tre typer vesener: menn, kvinner og androgynøse mennesker. Den sistnevnte konspirerte seg mot gudene og, som straff, splittet Zeus dem i to. Siden da ser menneskene etter sin andre halvdel eller deres sjelevenner. I dette søket etter den andre halvdelen lener noen mot homoseksualitet, mens andre mot heteroseksualitet, avhengig av deres primitive tilstand.
Til slutt sier Sokrates at kjærlighet er den kraften som gjør at vi kan tenke på den reneste og mest ideelle skjønnheten.
Kjærlighet i henhold til Platon
Som nevnt tidligere, representerer Sokrates Platons egne tanker. Derfor vet vi at Sokrates tale i Symposiet representerer Platons eget begrep om kjærlighet.
Platon, som i all sin filosofi, skiller mellom den ideelle verden og den jordiske verden. I den ideelle verden kan vi finne den reneste kunnskapen. I mellomtiden er det i den jordiske verden en ufullkommen kunnskap som imiterer den perfekte ideelle verden.
Ifølge Platon går det samme for kjærlighet. Den p latoniske kjærligheten er langt fra bare den rent fysiske, og forfølger skjønnheten. Kjærlighet til skjønnhet er forstått som det øverste konseptet om kjærlighet, som vi finner i den ideelle verden. Å bevitne skjønnhet i all sin prakt er målet med kjærlighet. Derfor mente Platon at kjærlighet er skjønnhet i sin reneste og mest abstrakte form.
Den platoniske kjærligheten
Platon sa at kjærligheten til visdom var det mest perfekte og reneste begrepet om kjærlighet. Den platoniske kjærligheten betyr derfor ikke idealisering av en person, men å oppnå visdom, en form for åndelig skjønnhet.
Over tid utviklet konseptet “platonisk kjærlighet” seg til sin andre definisjon av uoppnåelig kjærlighet. For Platon er veien vi må ta for å oppnå sann skjønnhet, og derfor kjærlighet i all sin prakt, gjennom kunnskap.
Denne veien starter med kjærligheten til kroppslig skjønnhet som en ideell estetikk. Deretter går det fra sjelens skjønnhet til kunnskapens kjærlighet. Platon sa:
“Fantastisk skjønnhet er evig, ikke voksende og forfallende, eller voksende og avtagende. [Det er] ikke rettferdig i et synspunkt og feil i et annet, […] men skjønnhet absolutt, separat, enkelt og evig, som […] overføres til de stadig voksende og fortapte skjønnhetene i alle andre ting. Den som […] begynner å oppleve den skjønnheten er ikke langt fra slutten. […] Og den sanne orden for å gå, til kjærlighetens ting […] til han kommer til begrepet absolutt skjønnhet, og til slutt vet hva essensen av skjønnhet er. Dette er livet over alle andre som mennesket bør leve, i kontemplasjonen av skjønnhet absolutt. En skjønnhet som hvis du en gang hadde, ikke ville være etter målingen av gull, og klær hvis nåværende verdi nå inngår deg.”
-Platon-
Et interessant faktum er at uttrykket “platonisk kjærlighet” først ble brukt i det femtende århundre, da Marsilio Ficino refererte til kjærligheten til en persons intelligens og skjønnhet. Senere ble det populært etter utgivelsen av stykket Platonick Lovers av engelsk dikter og dramatiker Sir William Davenant, som delte Platons betydning av kjærlighet.
