Carl Rogers humanistiske psykologi
Carl Rogers humanistiske psykologi var så høyt respektert i hans tid at det ble kalt den stille revolusjonen. Han tok med seg sin grunnleggende optimisme til psykoterapien for å vise oss hvordan vi alle fortjener å bli den personen vi drømmer om å være. Han snakket om autentiske forhold og vårt behov for å “blomstre” til vårt fulle potensiale som mennesker.
Det finnes mange personlighetsteorier i psykologi, men det er verdt å påpeke at de alle har felles konsepter i kjernen, punkter der ideene og fokuset deres møtes. Hvis du bare sørger for å få en liten oversikt over den massive variasjonen av interessante teorier vil du se at Carl Rogers skiller seg ut. Hans teori og positive visjon brakte med seg en nødvendig endring til psykoterapi.
«Det rare paradokset er at når jeg aksepterer meg selv som jeg er, da kan jeg forandre meg.»
– Carl Rogers –
En liten revolusjon
Det passive og deterministiske menneskesynet som blir så kraftig understreket av psykoanalyse og behaviorisme ble forlatt av den humanistiske psykologen mange mennesker ser på som mest innflytelsesrik innen psykoterapi gjennom tidene. Han snakket i stedet om menneskelig frihet. Han understreket vår evne til å fortsette å bevege oss fremover og bygge en bedre verden. Han oppfordret oss til å ta ansvar for oss selv og åpne oss selv opp for nye opplevelser. Han mente vi kunne gjøre dette med urettet terapi som kunne hjelpe oss å få mer selvinnsikt.
Carl Rogers humanistiske psykologi hadde faktisk et veldig viktig, konkret mål: å gjøre det enklere å hjelpe. Faktisk tilbød han å selv gi psykologisk hjelp til alle soldatene som kom hjem med varige skader eller traumer de fikk under krigen. På den tiden ble soldater med slike skader kun tilbudt medisinsk behandling. Ingen i USA hadde gått forbi psykiske skader for å analysere og behandle de emosjonelle skadene også.
Ikke lenge etter dette ble han invitert til Japan for å lære deres psykologer sine teknikker, hans måte å hjelpe på. Nesten uten å skjønne det opprettet Rogers en ny type psykoterapi som imponerte hele verden. Dette førte til og med til at han ble nominert til Nobels fredspris.
Carl Rogers humanistiske psykologi
Carl Rogers eget liv reflekterer en av de mest velkjente delene av teorien hans. Prinsippet var selvrealisering og et konstant behov om å oppfylle oss selv, å oppdage mer og mer av hva som definerer oss mens vi jakter på målene våre. Selv om det kanskje høres rart ut så startet Carl Rogers selv i en helt annen karrière enn psykologi. Han begynte med landbruksvitenskap.
Etter dette utviklet han en stor interesse for å studere østlige og vestlige religioner. Han tok til og med grader i historie og teologi. Allikevel følte han seg trukket mot verdenen av psykopedagogikk og den komplekse prosessen som ligger bak utviklingen av den vi er. Det var da han lærte seg teoriene til en av hans egne helter, John Dewey. Det han lærte fra Dewey var at utdannelse ikke bare bør skje på et intellektuelt nivå, man må også være åpen for nye opplevelser.
Så, mens han også var påvirket av eksistensialisme, begynte han å publisere bøker, studier og forskning frem til han fikk jobb som en professor i klinisk psykologi. Det tok han heller ikke lang tid å bli hjørnesteinen i humanistisk psykologi, takket være hans klientsentrerte terapi. Han forlot tanken om at “pasienten” var et passivt subjekt. I stedet viste han oss at mennesker kan bli eksperter i sin egen personlige utvikling og veiene de vil ta i sine liv.
Ordet “klient” dukket opp for første gang i humanistisk psykologi av en veldig god grunn. Det var fordi det ordet satte mennesker på lik linje med terapeutene (ulikt psykoanalyse). Han ville vise hans absolutte tro på menneskers evne til å forandre seg positivt, bygge psykologisk styrke, bekjempe forsvarsmekanismer og gi form til de grunnleggende impulsene de kan bruke til å realisere seg selv.
Nøkkelpunkter i Carl Rogers humanistiske psykologi
Det finnes et spørsmål de fleste av oss stiller oss selv på et eller annet tidspunkt i løpet av livet. “Hvorfor skjer dette med meg?” Det første Carl Rogers humanistiske psykologi ville gitt deg i det tilfellet er genuin empati. Terapeuten ville prøvd å relatere til klienten og vise en ordentlig interesse i situasjonen de befinner seg i. Det er et møtepunkt mellom to mennesker med et felles mål. Poenget er å utforske ditt sanne “jeg” så du kan ta mer tilfredsstillende avgjørelser.
Nå skal vi se på noen av de viktigste punktene fra Carl Rogers humanistiske psykologi.
“I mine forhold til andre har jeg oppdaget at det ikke nytter i lengden å oppføre meg som noe jeg ikke er.”
– Carl Rogers –
Trangen til å utvikle en funksjonell personlighet
- Vi har alle målene våre innen rekkevidde. Det å finne et sted der vi er komfortable og opplever velvære og å utvikle oss selv til vårt fulle potensiale er også innen vår rekkevidde, men Rogers sa at de fleste av oss ser på disse tingene som uoppnåelige mål eller rene fantasier. Velvære er allikevel mer enn bare et mål. Det er en konstant prosess du må jobbe mot her og nå.
- For å utvikle en fullverdig funksjonell personlighet må du være åpen for å erfare. Du kan ikke bare akseptere de positive følelsene dine, du må også møte de negative følelsene og ikke bare flykte fra dem.
- Du må gi livet ditt en mening. Vi er alle ansvarlige for oss selv. Det er derfor det er så nødvendig å ha en aktiv, åpen og kreativ holdning så du kan finne tilfredsstillende mening i din virkelighet.
- Et annet hovedelement i Carl Rogers humanistiske psykologi er selvsikkerhet. Denne uerstattelige eiendelen er ofte utrydningstruet inne i oss selv. Så vi må lære seg å stole på våre egne standarder og være modige nok til å ta store avgjørelser og bekymre oss mindre om hva andre vil si eller tenke om det.
- Kriseøyeblikk er øyeblikk som gir deg mulighet til å se etter, sanse og ta skritt mot nye muligheter. Det er definitivt en essensiell del av din personlige utvikling også.
Å forstå Carl Rogers humanistiske psykologi bedre
Til slutt er det et aspekt som det absolutt er verdt å tenke på når det gjelder å få en mye bedre forståelse for Carl Rogers humanistiske psykologi. Det er det som alltid gjør at han står litt ved siden av andre terapeuter og også gjør han til en av de mest innflytelsesrike psykologene. Han velger alltid å fokusere på personen og ikke på problemet.
Han var mannen som først så på klienten sin fra et autentisk synspunkt. Han dømte dem aldri, tvang aldri strategier nedover hodene deres og konfronterte dem aldri. Målet i hans terapi var å lytte, gjøre det enklere for klienten å kjenne igjen følelsene sine og hjelpe dem å definere personligheten deres. Det er nettopp derfor så mange av hans strategier ikke dukker i på instruksjonsbøker, han hadde ingen klar metodikk. Allikevel er hans psykologiske fokus en av de beste strategiene for å håndtere traumer og tilknytningproblemer også i dag.
Kildeliste
Rogers, C. (1961). On Becoming a Person. Boston: Houghton Mifflin.
Rogers, C. (1977). A Personal Message from Carl Rogers. In Contributions to Client-Centered Therapy and the Person-Centered Approach. Herefordshire: PCCS Books.
Rogers, C. (1951). Client-centered therapy: Its current practice, implications and theory. London: Constable.
Rogers, C. (1959). A theory of therapy, personality and interpersonal relationships as developed in the client-centered framework. In (ed.) S. Koch, Psychology: A study of a science. Vol. 3: Formulations of the person and the social context. New York: McGraw Hill.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Lamoutte, E. M. C. (1989). El proceso educativo según Carl R. Rogers: la igualdad y formación de la persona. Revista interuniversitaria de formación del profesorado, (6), 599-603.
- Rogers, C. (2011). El proceso de convertirse en persona. Madrid: Paidós Ibérica.
- Rogers, C. (1989). La persona como centro. Barcelona: Herder.
- Rogers, C. (1951). Client-centered therapy: Its current practice, implications and theory. London: Constable.
- Rogers, C. (1959). A theory of therapy, personality and interpersonal relationships as developed in the client-centered framework. In (ed.) S. Koch, Psychology: A study of a science. Vol. 3: Formulations of the person and the social context. New York: McGraw Hill.
