Call Me by Your Name: En opplevelse som setter et merke

Call Me by Your Name, regissert av Luca Guadagnino, med Timothée Chalamet og Armie Hammer i hovedrollen, var en av de mest omtalte filmene i 2017.

Det er vanskelig å beskrive hva det betyr å se Call Me by Your Name og hvor vanskelig det er å sette ord på alle følelsene denne filmen får oss til å gjenoppleve. Og jeg sier gjenoppleve fordi Call Me by Your Name er mer enn en film. Det er en dialog med vårt indre barn, med oss ​​selv. Det er en opplevelse, et nostalgisk minne om de idylliske somrene som syntes å ikke ha noen slutt. Det er også en erklæring om kjærlighet til menneskets natur, liv, enkelhet, kropp, erfaringer, lyst og første kjærlighet.

Call Me by Your Name, regissert av Luca Guadagnino, med Timothée Chalamet og Armie Hammer i hovedrollen, var en av de mest omtalte filmene i 2017. Den hadde premiere på Sundance Film Festival og ble vist på mange andre festivaler. Den mottok fire Oscar-nominasjoner og vant Oscar-prisen for best tilpasset manus.

Et subtilt tema i en naturlig film

Historien som Guadagnino presenterer for oss, får oss til å glemme det homofile temaet. Den tar alt til et mer intimt og personlig nivå, noe som gjør denne filmen til en sommer-kjærlighetshistorie. I motsetning til mange filmer med samme tema, er ikke Call Me by Your Name melodramatisk. Den er naturlig, vakker og emosjonell.

I en stadig dehumanisert verden hvor menneskelige relasjoner blomstrer gjennom en skjerm; hvor bøker ikke er noe annet enn en merkelig, glemt og støvete dekorasjon på en bokhylle; hvor filmselskapene bare ønsker å fascinere oss med sine dyre spesialeffekter; hvor vi også opptrer som zombier og danner lange køer for å forbruke media; og hvor vi føler at samfunnet er kaldt og mangler følelser, menneskelighet og selvkritikk…

Midt i alt dette dukker Call Me by Your Name opp. Den gir oss en sprut med kaldt vann og vekker oss fra det kunstige paradiset vi lever i, og minner oss på hva som gjør oss menneskelige.

Call Me by Your Name-opplevelsen

Elio er en ung tenåring som kommer fra en amerikansk, italiensk, fransk og jødisk familie. Han tilbringer somrene med foreldrene sine i et idyllisk hus i Nord-Italia, ikke langt fra Gardasjøen. Faren hans er universitets-professor i arkeologi, og hvert år inviterer han en av studentene sine til å bli med familien hans til Italia. I år ønsker familien velkommen til Oliver, en jødisk og amerikansk student. Et spesielt bånd oppstår mellom Elio og Oliver. Begge opplever en intens sommer hvor de oppdager seg selv.

Elio er i et stadium av fullstendig seksuell oppvåkning og oppdager sin egen kropp. Vi følger historien gjennom Elio som om den ble projisert på oss selv. Elio er en annerledes ung mann. Han har vokst opp i et flerkulturelt miljø. Foreldrene hans er høyt utdannede, og han har alltid søkt tilflukt i bøker og musikk, som han har et spesielt talent for. Han er innadvendt og intelligent. Han ser ut til å kjenne alt … unntatt følelser.

Call Me by Your Name er naturlig og oppriktig. Den inviterer oss til å gjenoppleve våre erfaringer. Vi gjenkjenner oss selv i Elio og begjærer Oliver så mye som han gjør. Det begjæret er beskrevet uten skam eller kunstighet. Vi ser dette i magien til deres første kyss, der Elio ikke vet hva han skal gjøre med munnen. Og vi ser også dette i de mest intime scenene der Elio, uten å måtte si et ord, formidler en hel rekke opplevelser vi kan identifisere oss med.

En film om kjærlighet, lyst og seksuell oppvåkning

Filmen er ikke bare en kjærlighetshistorie. Det er en aldri før-sett beskrivelse av begjær, det første kallet av seksualitet, den oppdagelsen av ens kropp som betyr at vi aldri vil bli barn igjen.

For Elio er dette ønsket forvirrende. Han er revet mellom Marzia og Oliver, men han innser til slutt at han føler noe veldig intenst med Oliver, noe han aldri følte for Marzia. Det homoseksuelle temaet går nesten ubemerket hen til tross for at det er det sentrale temaet. Filmens naturlighet gjør at vi overser det. Det blir helt normalt. Det blir hverdagslig.

Alle følelsene gjør at vi husker våre egne erfaringer. Vi husker noen eller noe, en følelse, en lukt, en smak. Tilskueren slutter å være tilskuer og deltar i opplevelsene til Elio. Du kan nesten berøre, føle og bli en del av filmen.

Call Me by Your Name forvandler tilskuernes vanlige passivitet. Den fordyper oss i en historie hvor det ikke skjer noe eksepsjonelt, en historie der ingen intriger eksisterer. Men ingen av delene virker nødvendig. Elio blir en del av oss, et speil vi kan bruke til å se på vår egen ungdom.

Den magiske sommeren

Settingen i Nord-Italia, sammen med en magisk ungdommelig sommer, er grunnlaget for denne kjærlighetshistorien. Call Me by Your Name minner oss om de somrene der tiden sto stille og får det til å virke som om det ikke finnes noen annen verden enn villaen og omgivelsene.

Guadagnino ønsket å fortelle en fantastisk historie, og han lyktes utvilsomt. Han får oss til å glemme verden som omgir oss under filmen. Vi husker idylliske somre, de der vi skapte nye venner eller gjenoppdaget kontakten med gamle. Det var sommeren der vi først oppdaget kjærlighet, prøvde vår første sigarett, eller gikk ut for å danse for første gang.

Hvert øyeblikk av sommeren til Elio føles som vår. Men vi vet at hver sommer har en slutt. Som en konsekvens, har kjærlighetshistorier som dukker opp i denne perioden, en utløpsdato. Denne utløpsdatoen gjør oss i stand til å oppleve somre som magiske øyeblikk. Filmen er også magisk basert på hva vi nesten kan oppleve gjennom våre sanser: solen, lukten av kaffe, å berøre en fersken, magien av fester og vannet i en elv.

Call Me by Your Name: Ikke brakt til stillhet

Hvis Elio hadde stilnet følelsene sine eller ikke lyttet til begjæret sitt, ville ikke denne historien vært den samme. Å snakke eller dø? Spørsmålet veves gjennom hele filmen, men Elio bestemmer seg for å ikke holde på hemmeligheten sin. Uten å si mye, bryter han stillheten. Noen ganger skjuler vi våre følelser og vår identitet. Call Me by Your Name minner oss om vår mest menneskelige side. Denne filmen inviterer oss til å snakke om våre følelser.

Handlingen er satt til 1983, da vi fremdeles ikke visste hva Internett var, og da bøkene fortsatt var mektige. Det gjør oss nostalgiske. Det får oss til å ta en tur til fortiden, til de somrene der vi møtte hvem vi trodde ville være vårt livs store kjærlighet. Elio vet alt, men vet ingenting om hva som er veldig viktig.

Si det rette, fordi mindre er mer. Det er en film som klarer å tegne det usynlige og si det ubeskrivelige uten tabuer. Mer enn en film, blir det en opplevelse.