Å gi opp kontra å vite når du skal slutte
Det er historier, forhold og forbindelser som har gitt alt de har å gi. De er som et tau som har blitt strukket for stramt eller en komet som prøver å flykte som vi ikke kan holde fast på. De er som et tog som går etter planen, som vi ikke kan stoppe. Å la disse tingene gå, er ikke en handling av feighet eller overgivelse. Å vite når du skal slutte, er en handling av tapperhet.
Hvis det er noe vi ikke er forberedt på, distanserer det oss fra mennesker som er viktige i våre liv. Det er vanskelig for oss å slutte å investere tid og energi til et prosjekt eller en jobb som var viktig for oss inntil nylig. Vi sier “vi er ikke forberedt” fordi hjernen vår er veldig motstandsdyktig mot forandring. Enhver form for pause fra rutine eller vane er et skritt i det ukjente som kan generere frykt i dette fantastiske og sofistikerte orgelet inne i oss.
“Det er nok!” Ropte hjertet. Og for en gangs skyld ble det og hjernen enige om noe.
Hjernens tilbøyelighet til å alltid holde oss på samme sted og gjøre det samme, med de samme menneskene, gjør det vanskelig for oss å forlate vår komfortsone. Denne nesten obsessive koblingen til det vi vet, gjør at vi sier ting som “Jeg vil holde ut litt lenger” eller “Jeg vil bare vente litt lenger for å se om ting forandrer seg”.
Men en ting vi allerede vet helt sikkert er at visse forandringer aldri kommer. Noen ganger betyr det å vente litt lenger å vente for lenge. Vi har vokst opp med den klassiske og uberettigede ideen om at “det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere”. Vi har blitt lært opp til å tro at det å forlate noe eller noen betyr at vi har gitt opp og vår vilje er ødelagt.
Nå ser vi forbi “problemet”, ser vi komplett og knusende ulykkelighet. Dette er noe fysisk. Det berøver oss rett og slett fra både luft og liv. Å legge denne typen situasjoner bak seg, i hvert fall for en stund, er utvilsomt en modig og sunn handling.
Å vite når du skal slutte, er ikke alltid lett
Når vi snubler, faller og skader oss selv, tenker vi oss ikke om to ganger for å bli bedre. Vi lærer å unngå den farlige delen av fortauet. Hvorfor gjør vi ikke det samme med våre forhold? Hvorfor unngår vi ikke situasjoner som har forårsaket smerte eller lidelse? Dette enkle spørsmålet har et svar med aspekter så komplekse som de er delikate.
For det første, i det virkelige liv, opplever vi ikke fortau fulle av hull eller stier som er dekket av stener. Vi vet at disse metaforene er overutnyttet, men problemet er at virkelige farer aldri er så enkle å identifisere på en nøyaktig måte. Vi bærer ikke skilt som reklamerer hvem vi er, hvordan vi elsker, eller hvilke intensjoner vi har. For det andre er det viktig å huske at vi er skapninger med mange behov: tilknytninger, tilhørighet, fellesskap, fritid, seksualitet, vennskap, arbeid og til slutt forandring. Folk er dynamiske av natur. Vi muterer.
Disse svært menneskelige variablene tvinger oss til å ta disse sprangene inn i det ukjente. Vi tar disse risikoene, slik at vi kan prøve noe nytt, ha forskjellige opplevelser, og til og med noen ganger for å overleve. Noen ganger gir vi de personene som minst fortjener det både andre og tredje sjanser fordi hjernen vår er pro-sosial. Den vil alltid verdsette forbindelse over avstand, og det kjente over det ukjente.
Alt det hjelper oss å forstå hvorfor det er så vanskelig for oss å vite når noe har krysset linjen. Vi har problemer med å identifisere når kostnadene langt overveier fordelene og når vårt eget sinn virker som vår fiende, og hvisker “ikke gi opp, ikke gi etter” til oss om og om igjen. Imidlertid må vi ta opp noe grunnleggende og viktig i hjernen vår: Når vi forlater noe bak oss som er skadelig og gjør oss ulykkelige, gir vi ikke opp. Vi overlever.
Lær å oppdage ditt “optimale punkt”
Å finne vårt optimale sted er som å finne vår egen balanse, vår psykologiske og emosjonelle homeostase. Det handler om å vite hva som er best for oss selv til enhver tid. Det er verdt å nevne at denne evnen ikke er intuitiv. Det er objektiv selvlæring oppnådd gjennom erfaring, observasjon og refleksjon over våre egne liv, samt læring fra våre suksesser og feil.
“Ingenting er nok hos mannen der nok er for lite.”
–Epikur–
Det “optimale punktet” er når alt vi gjør og oppnår er gunstig og tilfredsstillende. Men øyeblikk der stress, forvirring, frykt, tårer eller ekstrem utmattelse entrer scenen, har vi krysset over til det “bitre stedet”: et usunt rom som vi bør forlate så snart som mulig.
Merk at denne enkle strategien kan brukes i enhver situasjon i våre liv. Å finne det optimale punktet er en visdomsakt. Det er et personlig verktøy som hjelper oss å forstå at alt i livet har sin grense, og det å vite når du skal slutte, er ikke det samme som å gi opp. Det er å forstå hva og hvor grensene våre er. Vi snakker om linjen som skiller lykke fra ulykke, og bitterhet fra muligheter.
La oss jobbe med dette søte stedet i vår daglige dag, og forbedre kvaliteten på våre liv.
