Vår arkaiske hjerne er fortsatt viktig i dag
Hvorfor bør vi utfordre og trene vår arkaiske hjerne? Det er fordi alarmsignalene vår arkaiske hjerne sender ofte gir liten mening i verden vi lever i i dag selv om den prøver å beskytte oss.
Forfedrene våre levde i et fiendtlig miljø med uopphørlige trusler. Av denne grunn utviklet hjernen vår ekstremt nyttige mekanismer. Disse ble konsolidert i hjernebarken. Dette er området som lar oss tenke, drømme, huske, tro og forutse.
Vår emosjonelle hjerne styrer alt, til og med emosjonene som lar oss overleve. For eksempel har vi en høyt utviklet evne til å forutse og huske hva som er dårlig. Videre vet vi at visse følelser har makten til å kapre oppmerksomhetssystemet vårt.
Et av problemene er at energien vi kaster bort på bekymringer kan brukes til refleksjon og kreativitet. Derfor må vi forstå de grunnleggende mekanismene i hjernen slik at vi faktisk er i stand til å oppdatere den. Forskning hevder til og med at med våre vaner kan vi påvirke konfigurasjonen av hjernen vår.
“Vi tenker i utgangspunktet på å se på TV for å slå av hjernen, og bruke datamaskinen når vi vil slå den på igjen.”
– Steve Jobs –
Hjernen vår har primitive forsvarsmekanismer
Den portugisiske forfatteren, José Saramago, forklarte at selv om han ikke var en filosof eller vitenskapsmann, trodde han ikke at prinsippene om ondskap eller godhet eksisterte. Det eneste han trodde han visste var at alt var inne i hjernen vår. Det er absolutt sant at vår arkaiske hjerne inneholder en forsvarsmekanisme som er i stand til å fornekte realiteter som kroppen vår ikke ville være i stand til å bære.
På den annen side blir hjernen vår desorientert når det kommer til å generere alarmer og operere i en rutine med dårlig fysisk trening. Denne feilfungerende forsvarsmekanismen er grunnlaget for mange angstlidelser.
“Hvis hjernen vår var så enkel at vi kunne forstå den, da ville vi vært så dumme at vi ikke forsto den likevel.”
– Jostein Gaarder –
Den primitive hjernen som er 250 ganger raskere enn den rasjonelle hjernen (Antonio Damasio, 2009), er også kjent som reptilhjernen. Den involverer vårt overlevelsesinstinkt. Beslutningene eller tilbøyelighetene til reptilhjernen er ledsaget av stor energi. Derfor er det ekstremt vanskelig å motvirke dem.
Flere forskere hevder at reptilhjernen, som er mer enn 400 millioner år gammel, er den som dominerer og bestemmer hva vi gjør. Den søker de mest umiddelbare fordelene. Videre antyder de at trening av hjernen vår, ved å utnytte dens plastisitet, kan hjelpe oss med å forbedre visse aspekter av vår arkaiske hjerne, for eksempel beslutningstaking.
Nevroplastisitet er potensialet nervesystemet vårt har til å modifisere seg selv for å danne nerveforbindelser som respons på ny informasjon, sensorisk stimulering, utvikling, dysfunksjon eller skade.
Vår arkaiske hjerne kan omprogrammeres
Selv om vår arkaiske hjerne er gammel, kan dens kunnskap og intelligens utvides systematisk. Legg til dette at sinn og materie ikke er atskilt. Videre kan vi, som mennesker, bruke vår vilje, kunnskap og intelligens til å påvirke vår fysiske verden.
Fra hjernen vår kommer glede, nytelse, latter, sorg, smerte, motløshet og anger. Det er mulig å endre mentaliteten vår ved å skape nye forbindelser eller “ledninger” i hjernen vår og styrke den med vår tenkning.
Generelt er nevroplastisitet vanligvis forbundet med læring som finner sted i barndommen. Det går imidlertid lenger.
Faktisk er det forskjellige biokjemiske og fysiologiske komponenter bak prosessen med nevroplastisitet. Dette fører til forskjellige biomolekylære kjemiske, genomiske og proteomiske reaksjoner som påvirker oppførselen vår.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Immordino-Yang, MH, McColl, A., Damasio, H. y Damasio, A. (2009). Correlatos neurales de la admiración y la compasión. Actas de la Academia Nacional de Ciencias , 106 (19), 8021-8026.
- Vieira, M. V. G., & Escudero, J. C. S. (2014). Neuroplasticidad: aspectos bioquímicos y neurofisiológicos. Ces Medicina, 28(1), 119-132.