Symmetri mellom foreldre og barn
Vi lever i en verden der barn oppfører seg mer og mer som voksne, og voksne oppfører seg mer og mer som barn. I et nøtteskall er det nettopp dette den argentinske psykologen Claudia Messing diskuterer i sin bok Symmetry between parents and children (Symmetri mellom foreldre og barn).
Messings kliniske funn førte til at hun utviklet denne teorien om symmetri, eller speiling, hos barn. Hun fremhever det faktum at barn blir vanskeligere og vanskeligere å håndtere, har flere problemer enn de pleide å ha, og har færre psykologiske ressurser for å fullføre individuasjonsprosessen. Samtidig gjentar de de dysfunksjonelle mønstrene de ser hos foreldrene sine.
“Det er bare to varige testamenter vi kan håpe å gi til barna våre. Et av disse er røtter … det andre, vinger.”
-Hodding Carter-
Messing mener at dette fenomenet med symmetri mellom foreldre og barn er forankret i moderne foreldrestiler. Foreldre som bruker disse stilene, viser ikke sin autoritet på en sammenhengende måte. Rollene i familien (far, mor, barn) er heller ikke så godt definert. I stedet har de blitt erstattet av et slags uforholdsmessig demokrati som visker bort familiehierarkier. I disse familiestrukturene ser alle sammen hverandre som jevnaldrende, men det verken er de eller burde de være.
Kjennetegn på symmetri mellom foreldre og barn
Når barn speiler foreldrene sine, blir det vanskelig å ha kontrollen over dem. De tror at de har rett hele tiden, de føler seg svært sikre på hva de vil ha, og de hater når voksne setter grenser.
Et “symmetrisk barn” gir ikke voksne mye kreditt, fordi de ikke føler at de har noe å tilby. De ser dem ikke som noen som er mer kunnskapsrike eller erfarne. Disse barna mener rett og slett at voksne er deres likestilte, ikke noe mer enn det.
Barn som har vokst opp med dette symmetriske forholdet til foreldrene sine, har faktisk store problemer med å skille seg fra foreldrene sine når de blir voksne. Dette er ikke fordi de er altfor knyttet til foreldrene, men fordi de ikke vet hvordan de skal leve selvstendig. De er ikke så tilpasningsdyktige, og foretrekker derfor å holde seg til det de kjenner til.
De fire dimensjonene i det symmetriske forholdet mellom foreldre og barn
Messing argumenterer for at det er fire dimensjoner av dette “symmetriske barn”-fenomenet: imitasjon, paritet, fantasier om fullstendighet, og mangel på individualisering. La oss se nærmere på hver enkelt.
Imitasjon viser til speileffekten som disse barna opplever med foreldrene sine. De kopierer absolutt alt de gjør. Men hvorfor er dette egentlig et problem? Vel, barn ender også opp med å kopiere foreldrenes traumer og problemer.
Den andre dimensjonen er paritet. Det betyr at barnet ser den voksne som sin likestilte. Følgelig har den voksne ingen autoritet over barnet.
Inntil relativt nylig, opprettholdte barn en viss avstand fra voksne. De forsto at de ikke kunne gjøre alt de voksne gjorde fordi de var barn. I disse dager det er det imidlertid mange familier der denne avstanden ikke eksisterer. Barn føler at de identifiserer seg fullt og helt med foreldrene sine.
Fantasien om fullstendighet og manglende individualisering
Når et barn føler seg på samme nivå som en voksen, tror de også at de kan alt. De prøver ofte å påta seg foreldrerollen, gi råd, og til og med beordre folk hjemme.
Et “symmetrisk barn” kan også prøve å ta på seg lærerrollen og fortelle læreren hva de skal lære bort og hvordan de skal gjøre det. Før eller siden må disse barna imidlertid innse at de ikke har verktøyene eller ressursene som kreves for å handle på denne måten. Denne erkjennelsen skremmer og forvirrer dem.
Dette er fantasien om fullstendighet. Barnet føler seg selvforsynt, selv om de selvsagt ikke er det. De mener at de ikke trenger å lære noe, og at de ikke er i en lærings- og vekstprosess. Disse barna lytter ikke til foreldrene eller lærerne sine. Som et resultat, fullfører de ikke individualiseringsprosessen sin. Ettersom disse barna bare vet hvordan de skal etterligne andre, utvikler de ikke de individuelle personlighetene sine fullstendig.
Ifølge Dr. Messing, kan familier bare løse dette problemet hvis de rekonstruerer rollene mellom foreldrene og barnet. Foreldrene må gjøre det klart at de og barna ikke er på samme nivå, og at de har autoritet i husholdningen. Man må imidlertid huske at dette ikke er synonymt med autoritarisme. Snarere er det en bekreftelse på at man som foreldre er guider og forbilder.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
Levin, E. (2000). La Función del hijo: espejos y laberintos de la infancia. Nueva Visión.