Rosens navn

Skrevet og verifisert av psykologen Sergio De Dios González.

Siste oppdatering: 31 oktober, 2022

Settingen i Rosens navn er unik. Denne boken, publisert i 1980, ble også laget som en film. Den handler om et Benediktinerkloster som ligger i Apenninene i 1327. Det er her den fransiskanske munken, William of Baskerville, og hans trofaste følgesvenn Adso of Melk er på vei, uvitende om det forstyrrende mysteriet som venter på dem der. William, som har en mørk fortid som en inkvisitor, er på oppdrag for å delta i et møte for å diskutere antatte kjetterier av en gren av fransiskanerne: The Spirituals.

Med scenen satt opp på en dyktig måte, skaper Umberto Eco en detektivroman som gir leseren en følelse av skikker og tradisjoner i den mørke og grusomme middelalderen. I denne historiske omgivelsen ga religionen kraft og tok den bort. Den ga innfall eller ødelagte liv i Guds navn. Og i tillegg til å være allmektig, ble Gud portrettert som en straffer, mot alle slags former for verdslig underholdning og dens mest naturlige uttrykk: latter.

Rosens mysterie

Navnet på munken som er hovedpersonen, William of Baskerville, er langt fra tilfeldig. Umberto Eco kalte ham William til ære for den kjente filosofen William of Ockham, som er kjent for “Ockham’s Razor”-prinsippet. Prinsippet sier at når det er to hypoteser som forklarer en begivenhet like bra, bør den enkleste råde. Den moderne vitenskapen følger fortsatt dette prinsippet, selv om den nåværende versjonen er kjent som Ontological Parsimony eller the Rule of Simplicity.

Dette prinsippet er også til stede i oppførselen til en av de mest kjente detektivene av alle tider: Sherlock Holmes. Williams etternavn, Baskerville, er relatert til The Hound of the Baskervilles, et av tilfellene som førte berømmelse og ære til Sir Arthur Conan Doyle.

Forklaringen av munkens navn ville være en enkel anekdote hvis vi etterlot det der. Det symboliserer imidlertid en erklæring av Williams intensjoner, som vil tilbringe mesteparten av sitt opphold i klosteret, der han prøver å løse de forbrytelsene som begynner å skje der. Kjeden av forbrytelser minner oss om en annen av de mest berømte mysterieromanene: And Then There Were None, av Agatha Christie.

Et annet nikk til historien i Rosens navn er relatert til vaktmesteren av klostrets omfattende bibliotek. Hans navn er Jorge of Burgos, som er en referanse til forfatteren Jorge Luis Borges. Med ordene fra Eco selv, “… bibliotek og en blind mann kan bare bli Borges, også fordi gjeld må betales”.

Rosens torner

Burgos ender opp med å bli karakteren bak mordene som skjer i klosteret, det ene etter det andre. Han gjør det for å hindre Aristoteles andre poesibok fra å komme frem i lyset. Boken var humoristisk, og munken var redd for den. Han trodde at latter ikke var mer enn en ond vind som deformerte ansiktet og fikk menn til å se ut som apekatter.

Fiar Jorge trodde at latter var motgift frykt. Han trodde at frykten for djevelen gjorde at menn vendte seg til Gud. Uten frykt trodde han at menn ville le av Gud akkurat som de ler av alt annet. Likevel er Jorges kallelse hans egen undergang. Som en elsker av bøker, er han for å kontrollere kunnskap, ikke ødelegge den. Han kan bare ta den veien når han skjønner at han er fanget; at William har oppdaget ham og at han ikke har noen annen mulighet.

Vi kan også sette pris på den klassiske middelalder-kollisjonen mellom rimelighet og tro. Det er akkurat denne konflikten vi ser i historien mellom inkvisitor Bernardo Gui og William. Det vil riste grunnlaget for kirken med den protestantiske reformasjonens fødsel og Opplysningstidens høyde.