Psykofarmakologi: Egenskaper og historie
Det var ikke før 1800-tallet at franske og tyske forskere begynte å studere menneskelig adferd i adaptive termer. Et nytt paradigme dukket opp som merket problemer som “lidelser”. Det var begynnelsen på forsøket på å kontrollere atferdssymptomer med psykofarmakologi.
Denne forandringen førte til lettelse for mange psykiatere som var glade for å være “ekte forskere”. De satte jungiansk og freudiansk teori til side til fordel for kjemiske forbindelser. Takket være vitnesbyrdet fra folk som Bessel van der Kolk, vet vi mer om den virkelige historien til psykofarmakologi. Disse vitnesbyrdene hjelper oss også til å bedre forstå den sterke innflytelsen som psykofarmaka har i dag.
Begynnelsen av psykofarmakologi
På begynnelsen av 50-tallet oppdaget en gruppe franske forskere klorpromazin (Thorazine). Dette stoffet bidro til å roe pasientene ned og redusere agitasjon og delirium. Før denne oppdagelsen var den primære behandlingen for psykisk sykdom ved Massachusetts Mental Health Center (MMHC) samtaleterapi. Terapeuter avledet denne typen behandling fra Freuds psykoanalyse.
På slutten av 60-tallet opplevde Bessel van der Kolk begynnelsen av psykofarmakologi. Han så overgangen mot psykisk sykdom. Bessel jobbet som forskningsassistent ved MMHC. Målet hans var å finne ut den beste måten å behandle unge mennesker på, som hadde lidd sitt første psykotiske sammenbrudd.
Bessel forpliktet seg til å holde sine pasienter opptatt i aldersrelaterte aktiviteter og tilbrakte mye tid med dem. Han så ting som legene aldri la merke til under sine korte besøk. Om natten, da mange av ungdommene hadde søvnløshet, fortalte de ham sine livshistorier. Mange hadde opplevd omsorgssvikt, seksuelle overgrep, mishandling, etc.
Kraften til aktiv lytting versus behandling med legemidler
Under morgenrundene presenterte MMHC-assistenter sine saker for sine overordnede. Imidlertid nevnte de sjeldent historiene deres pasienter delte med dem. Likevel, mange senere studier bekreftet relevansen av disse bekjennelsene.
“Det var overraskende hvor kaldt de snakket om pasientens symptomer og hvor mye tid de brukte på å forsøke å håndtere deres selvmordstanker og deres selvdestruktive oppførsel i stedet for å forstå de mulige årsakene til deres desperasjon og hjelpeløshet.”
– Bessel van der Kolk –
Det som også var overraskende var den lille oppmerksomheten de ga til pasientens mål og prestasjoner. De så ikke ut til å bry seg om hvem pasientene elsket eller hatet, hva deres motivasjoner og bekymringer var, eller hva slags mentale blokkeringer de hadde.
Bessel konsulterte imidlertid den medisinske historikken og spurte folk om deres liv. Mange pasienter følte seg så takknemlige og befridd at de stilte spørsmål ved behovet for fortsatt behandling.
Virkeligheten er rarere enn fiksjon
Kroppslige hallusinasjoner er vanlige hos pasienter med schizofreni. Et eksempel er seksuelle hallusinasjoner som vanligvis samsvarer med virkelige opplevelser. Dermed spurte Bessel seg selv om historiene han hørte i morgenens dunkle timer var sanne.
Er det en klar linje mellom hukommelse og fantasi? Hva om hallusinasjoner faktisk er fragmenterte minner om virkelige erfaringer? Heldigvis viser forskning at mye voldelig, merkelig eller selvdestruktiv atferd er et produkt av tidligere traumer. Pasienter engasjerer seg i disse atferdene når de føler seg frustrert, forvirret eller misforstått.
Bessel ble overrasket og bekymret av uttrykket av tilfredshet noen helsepersonell hadde mens de holdt en pasient fast for å gi dem en injeksjon. Han skjønte langsomt at en viktig bekymring for helsevesenet var å sørge for at fagfolkene hadde kontroll over situasjonen. Så mye, faktisk, at det noen ganger så ut til å ta forrang over hva som var best for pasienten.
Den farmasøytiske revolusjonen
Administrasjonen av antipsykotiske stoffer reduserte antall psykiatriske pasienter i USA fra 500 000 i 1955 til mindre enn 100 000 i 1996. En etter en forlot pasientene sykehusene og mange sykehus lukket dørene sine. Andre begynte å kalle seg asyl.
I 1968 publiserte American Journal of Psychiatry resultatene av studien som Bessel deltok i. De så på effekten av ulike behandlinger for schizofrene pasienter. De fant at medisiner var mer effektive enn tre terapiøkter i uka. På 70-tallet begynte forskerne å finne bevis som knyttet nivåer av visse hjernekjemikalier til forskjellige lidelser som depresjon eller schizofreni.
For at forskerne skulle være i stand til å kommunisere sine resultater nøyaktig og systematisk, trengte de “diagnostiske kriterier for forskning”. Dette ga vei til det første systemet for diagnostisering av psykiatriske lidelser, kalt Diagnostic and Statistical Manual of mental disorders. American Psychiatric Association publiserte denne håndboken. I 1980 anerkjente eksperter at dette diagnostiske systemet var unøyaktig. Psykologer bruker det imidlertid fortsatt som et grunnleggende klinisk verktøy siden det ikke finnes noe bedre alternativ.
Psykofarmakologiens triumf
Medisinene hjalp legene med å gjøre jobben sin bedre. De økte de positive resultatene for pasientene deres. I tillegg tillot finansiering flere laboratorier, studentforskere og sofistikerte instrumenter. Med kjemi i blandingen ble hele feltet mer vitenskapelig.
Alle disse faktorene kombineres for å legitimere psykiatri i den akademiske verden. Psykiatriske avdelinger fikk økt prestisje. På 90-tallet så Bessel effekten av denne overgangen. MMHC hadde et treningsstudio og et basseng for psykiatriske pasienter. Som et resultat av denne “revolusjonen”, ble dette området et laboratorium for å “fikse” pasienter.
På den annen side publiserer eller finansierer ledende medisinske tidsskrifter sjelden studier om behandling av psykiske problemer uten medisinering. Bruken av disse stoffene krever en standardprotokoll som ikke tilpasser seg pasientens individuelle behov. Samtidig ser vi en økning i antall pasienter som tar overdose på en kombinasjon av psykofarmaka og smertestillende.
Den farmakologiske revolusjonen har absolutt sine fordeler. Med den kommer biologiske teorier som forklarer kjemiske ubalanser i hjernen. Psykofarmaka påvirker imidlertid også hvordan vi behandler pasienter og intervensjonsplaner. Det er fordi psykofarmakologi erstatter terapi mange steder. Terapi havner i baksetet, noe som gjør det umulig å adressere eller løse de underliggende årsakene.
Kilder:
Van der Kolk, B. A. (1994). The Body Keeps the Score: Memory and the Evolving Psychobiology of Posttraumatic Stress. Harvard review of psychiatry, 1(5), 23-30.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Van der Kolk, B. A. (1994). The body keeps the score: Memory and the evolving psychobiology of posttraumatic stress. Harvard review of psychiatry, 1(5), 23-30.