Populæreffekten: Å følge flertallet

Som Facundo Cabral sa en gang, “vi burde bare  spise gress, millioner av kyr kan ikke ta feil.” Han henviser til ironien i å følge flertallet uten å tenke kritisk på det. Med andre ord, å følge andre mennesker bare fordi de er flertallet. Dette er et kognitiv bias kjent som populæreffekten.

Mer presist er populæreffekten troen på at noe er sant bare fordi de fleste tror det er sant. Folk som faller offer for dette kognitive biaset, baserer ikke sin vurdering på bevis eller logisk resonnement, men heller massens kraft. Hvis så mange tror at det er slik, må det være sant.

Politikere kjenner kraften til populæreffekten best. Det er hundrevis av studier som viser hvordan politikere utnytter denne feilaktige begrunnelsen til å pålegge “sannheter” på oss som ikke er sanne i det hele tatt. Det skjer ganske ofte i løpet av valgprosessen. Folk begynner å tro på at kandidaten som leder i avstemningene, er den beste, selv om de ikke vet noe om dem eller hvor gyldige deres påstander er.

Opprinnelsen til populæreffekten

Den første personen som bevisst brukte uttrykket “Populæreffekten”, eller på engelsk kalt “bandwagon effect”, var den nordamerikanske skuespilleren Dan Rice i 1848. I løpet av det årets presidentkampanje brukte Rice uttrykket “hopp på lasset” når han mente “følg det samme som alle andre gjør”. Dette er hvordan han hjalp president Zachary Taylor til å stige til makten.

I løpet av denne tiden ble det klart at en setning som denne hadde en enorm kraft for å øke de allerede store massene. Dette skapte en stor dominoeffekt, eller med andre ord, var den svært smittsom. Folk ønsket å holde seg oppdatert og være en del av dagens trender.

Litt etter litt begynte folk å forstå at populæreffekten kunne føre til enorme politiske fordeler. Folk vil alltid ha lyst til å være på det vinnende laget. Derfor kan de bare bli med dem som oppnår flere tilhengere, enten det er politikere eller en annen person. Dette skaper et klima der alt styrker personen i spissen.

Populæreffekten og argumentum ad populum

En argumentum ad populum er en falsk påstand som likevel representerer flertallet. Når han snakker om emnet, nevner Carl Sagan en tid da han ble anklaget av en drosjesjåfør. Føreren spurte om han trodde på UFOer, og Sagan svarte at han ikke gjorde det. Sjåførens reaksjon var avvisning og skepsis.

Sjåføren trodde at Sagan gjemte sin sanne mening. Hvis han hadde sagt at han trodde på romvesener, selv om det ville være en løgn, ville han ha fått sjåførens godkjenning.

Derfor er denne typen argument nært knyttet til populæreffekten. Politikere og markedsføringseksperter prøver nesten alltid å fortelle folk hva de vil høre. Det spiller ingen rolle om det er sant eller ikke. Det de bryr seg om, gjenspeiler populær mening og derved vinner de sympatien til flertallet.

Risikoen med populæreffekten

Men det er ikke så enkelt som det for de som har makten. Det er ikke nok å bare fortelle løgner som alle ønsker å høre for å vinne flertallet. Populæreffekten er et tveegget sverd. Å bli den mest populære betyr også å være mest utsatt for massene. Enhver åpenbaring som virker mot dem, kan ha en ødeleggende effekt på deres omdømme. Alle gir mye mer oppmerksomhet til føreren til det vinnende toget.

En av konkurrentene eller kandidatene kan også skape en enda sterkere trend. Fordi folk ikke følger ledere på grunn av overbevisning, men bare på grunn av et kognitivt bias av populæreffekten, kan de lett vende ryggen til personen som synes svakere i deres logikk. Hvis noen andre er i stand til å ramme seg selv inn som en mulig vinner, kan mange mennesker bytte til dem og etterlate sin første preferanse.

Populæreffekten har også blitt referert til som selskapelig oppførsel og flokkoppførsel. Det er viktig å være oppmerksom på dette, slik at du ikke blir offer for noen som ikke selger noe annet enn løgner.