Ouroboros-paradokset og den evige gjenkomst

Ouroboros-paradokset representerer en logisk tilnærming knyttet til ideen om uendelighet. Faktisk har forskjellige religioner, filosofer og, i senere tid, fysikere på toppnivå snakket om det.

Ouroboros-paradokset er ganske populært konsept. Imidlertid har mange religioner, filosofer og fysikere uttalt seg mot det. Det refererer til en idé som har blitt jobbet med av forskjellige intellektuelle, den om uendelighet.

I antikkens Hellas ble uendelighet representert av et bilde kjent som en “ouroboros”. Det er bildet av en slange med halen i munnen. Faktisk sluker den seg selv.

Fra denne figuren oppstår paradokset som uttrykkes på følgende måte: “Hvis en slange først spiser halen og deretter ender opp med å svelge hele kroppen, hvor er slangen?”

Forholdet mellom det endelige og det uendelige

Ouroboros-paradokset refererer til det spente forholdet mellom det endelige og det uendelige. Også til tilværelsens syklisitet og alt som eksisterer. Det utfordrer konseptet lineær tid, der vi beveger oss fremover, og legger alt bak oss.

Ouroboros-figuren er en metafor for møtet mellom begynnelsen og slutten, på samme punkt. Fra dette perspektivet er det ingen reell begynnelse og slutt, men en evig repetisjon av sykluser der alt vender tilbake til sin opprinnelse. Derfor er ikke tiden lineær, så paradokset består i å bevege seg bakover, å gå videre ved å gå tilbake til begynnelsen.

Samtidig refererer dette til begrepet «uendelighet». Dette er definert som det som ingen ende har. Det kan faktisk forstås som noe så omfattende at det ikke har noen grenser. Imidlertid, ifølge Ouroboros-paradokset, er grunnen til at det ikke har noen begynnelse og ingen slutt fordi begynnelsen og slutten er realiteter som alltid ender opp med å møtes.

Ouroboros-paradokset og uendelighet

Tid er representert som en syklus i ouroboros-paradokset. Det antyder at hvert øyeblikk av nåtiden blir slukt av fremtiden. Slangen biter sin egen hale og sluker seg selv. Dette er illustrert i menneskelivet selv: Det kommer fra ingensteds og vender tilbake til ingensteds, med døden.

Måten vi måler tid på representerer denne virkeligheten. Klokkens visere starter fra ett punkt og lager en sirkel til de kommer tilbake til samme sted. Syklusen gjentas så, for evig. Det samme skjer hver uke, hver måned og hvert år. Det at et tall endres fra år til år er kun en kulturell prosess. I hovedsak er de uendelige sykluser.

Et interessant aspekt ved alt dette er at selv om ouroboros var et gresk symbol, som senere ble universelt, eksisterte en versjon av det også i den aztekiske kulturen. Den eneste forskjellen var at det var en fjærkledd slange. Konseptet var imidlertid nøyaktig det samme. Det var uten tvil en merkelig tilfeldighet.

Den evige gjenkomst

De fleste av de orientalske kosmologiene er basert på dette prinsippet om virkelighetens sykliske overgang. I Vesten postulerte Frederick Nietzche ideen om “den evige gjenkomst”. Ideen hans ble populær, men fant liten kontinuitet i andre filosofers tenkning. Et slikt prinsipp kan formuleres på to måter: den ene kvasi-matematisk, og den andre, ontologisk.

Fra et matematisk synspunkt vil det være noe i retning av at tiden er uendelig. Imidlertid er universets materie og energi begrenset. Hvis dette er tilfelle, er måten materie og energi kombineres på, begrenset. Derfor, i uendelig tid, vil den samme kombinasjonen gjentas flere ganger.

Det som har vært vil med andre ord bli igjen. Det er troen på at for eksempel molekylene som utgjør kroppen din, på et tidspunkt vil kombineres igjen på samme måte og vil produsere et annet vesen akkurat som deg.

På den annen side, fra et ontologisk synspunkt, er den evige gjenkomst en bekreftelse på livets forgjengelighet. Vi beveger oss mot vår egen intethet. Carl Jung på sin side snakker om “regenerering”, prosessen med å drepe seg selv, billedlig talt, for å gi seg selv liv. Dette er roten til våre ubevisste prosesser.

En alternativ forklaring

Til slutt må det sies at fysikk ikke har vært fremmed for spørsmålet om ouroboros-paradokset og den evige gjenkomst. Faktisk mener to fysikere, Turok og Steinhardt, at det er en alternativ forklaring på universets opprinnelse og at det er syklisk. I deres hypotese er den såkalte “mørke energien” nøkkelen til alt og genererer endeløse sykluser der universet starter om og om igjen med et “smell”. Kanskje dette faktisk er tilfelle.