Nevrobiologien bak OCD
Obsessiv-kompulsiv lidelse (OCD) er en alvorlig klinisk tilstand. Det kan forekomme hos både barn og voksne og påvirker i stor grad den daglige funksjonen til de som lider. Ifølge WHO, er det en av de 20 hovedobjektive faktorene for å få en diagnose av funksjonshemming.
De som lider av denne alvorlige lidelsen bruker mye tid og energi på tvangstanker og tvangshandlinger. I tillegg sliter de med å få oppgavene gjort i tide fordi de er ganske lite fleksible. Videre kan det til og med påvirke et individs evne til å oppdra barna sine.
«Det er som den sangen som spiller om og om igjen i hodet ditt, bare du kan ikke bli kvitt den.»
– Kimberly Matthews-Cifra –
OCD
Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) har personer som lider av OCD en tendens til å bli besatt av visse aspekter av livet. Tvangstankene deres får dem til å oppføre seg på en rituell måte. Dette kalles tvang.
OCD forårsaker intens lidelse og de grunnleggende områdene i individets liv forverres. For eksempel arbeid og den mellommenneskelige eller akademiske sfæren.
Tvangstanker
Tenk deg at følgende tanke oppstår for deg: «Hva om jeg dreper naboen min?» Naturligvis gir dette deg et enormt ubehag fordi du egentlig ikke vil gjøre det. Imidlertid har tanken dukket opp i hodet ditt, blitt integrert og gjentas hele tiden. Dette er en besettelse. Det er en tanke, en impuls eller et påtrengende bilde som forårsaker mye angst (APA, 2015).
«Å ha OCD er som å bli kontrollert av en dukkefører.»
– Toni Neville –
Tvangshandlinger
Videre med vårt eksempel, si at du prøver å frigjøre deg fra den forrige tanken. Men for å gjøre dette, må du telle til tallet 100 med partall, en gang hvert minutt. En tvangshandling er en oppførsel. Den kan være både mental (som vårt eksempel), eller fysisk (som å vaske hendene). Ved å utføre tvangen forhindres ubehaget eller den negative situasjonen.
«En fysisk følelse kryper oppover armen min mens jeg unngår tvangshandlinger. Men hvis jeg fullfører den, nullstiller verden seg selv for et øyeblikk som om alt vil bli bra. Men bare for et øyeblikk.»
– Mardy M. Berlinger –
En tilnærming til nevrobiologien bak OCD
Det finnes forskjellige biologiske hypoteser som forsøker å kaste lys over opprinnelsen til OCD. Når det er sagt, mangler vi fortsatt biomarkørene eller laboratorietester som utvetydig bekrefter dem. Til dags dato er følgende funn oppnådd.
Genetikk
Hvis du er barn, søsken eller forelder til noen som er rammet av OCD, har du sannsynligvis dobbelt så stor risiko for å utvikle den samme lidelsen. Ifølge Belloch (2022), har barna til de med OCD et større antall tvangstanker sammenlignet med normalbefolkningen.
Ifølge Carrobles (2014) er tvangslidelse svært arvelig. Det kreves imidlertid mer forskning på emnet. Monozygotiske søsken (eneggedetvillinger) utgjør en risiko for at begge lider av OCD i opptil 90 prosent av tilfellene.
«I 87 prosent av tilfellene blir OCD kronisk.»
– Claudia Urbistondo –
Nevrobiologi
De mest undersøkte hjerneområdene erpannelappen (som støtter høyere mentale funksjoner), basalgangliene (relatert til motorisk atferd) og thalamus (lederen av all sensorisk og motorisk informasjon). Lidelser som faller inn under OCD-spekteret deler lignende nevrale nettverk. Mer spesifikt den frontostriatale regionen.
- Hos personer med OCD er basalgangliene underaktive. Dette kan delvis være årsaken til de motoriske tvangshandlingene. Jo større symptomatisk alvorlighetsgrad, jo større volum eller størrelse på denne strukturen.
- Pannelappen er overdrevent aktiv hos OCD-lidende. Dette kan forklare hvorfor pasienter blir fastlåst av sine tvangstanker.
I tvangstanker knyttet til frykten for å bli smittet («Jeg har rørt en penn, jeg har forurenset meg selv og jeg kommer til å bli syk») som forårsaker behovet for å vaske konstant, eller tvangen («Hvis jeg vasker meg selv 54 ganger, blir jeg ren»), har spesifikke regioner blitt funnet. I disse tilfellene, er de ventromediale områdene av pannelappen mer aktivert, så vel som Nucleus caudatus.
På den annen side, i tvangstanker som involverer verifikasjonstvang («jeg tror jeg lot bilen være ulåst, jeg må sjekke det») aktiveres putamen, globus pallidus og thalamus-regionene intenst.
Nevrotransmisjon
Det er i hovedsak to hypoteser. For det første er det teorien om at serotoninmolekylet er for lavt hos disse pasientene. For det andre er hypotesen at dopaminmolekylet (involvert i motorisk oppførsel og læring) finnes i overkant. Dette kan forklare hvorfor OCD-pasienter viser overdreven motorisk atferd.
Det er tydeligvis nødvendig med mer forskning angående nevrobiologien til tvangslidelser. For eksempel ville det vært spesielt interessant om diagnostiske tester basert på biomarkører ble oppdaget. Dette vil muliggjøre mer presise diagnoser.
Hvis dette var tilfelle, kan OCD diagnostiseres gjennom en MR eller en blodprøve. Men til dags dato er dette langt fra å bli en realitet.
«Det er som om du har to hjerner, en rasjonell hjerne og en irrasjonell hjerne. Og de kjemper hele tiden.»
– Emilie Ford –
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
-
Belloch, A. (2023). Manual De Psicopatologia. Vol. Ii (2.a ed.). MCGRAW HILL EDDUCATION.
-
CIE-11. (s. f.). https://icd.who.int/es
-
First, M. B. (2015). DSM-5. Manual de Diagnóstico Diferencial. Editorial Médica Panamericana.
-
Pena-Garijo, J., Ruipérez Rodríguez, M. Á., & Barros-Loscertales, A. (2010). Neurobiología del trastorno obsesivo-compulsivo: aportaciones desde la resonancia magnética funcional (I).
- Martínez Díaz, S., Peña, C., López, E., Guzmán, N., & Corominas, A. (2019).
-
Carrobles, J. A. S. (2014). Manual de psicopatología y trastornos psicológicos (2a). Ediciones Pirámide.
-
Urbistondo, C., Macbeth, G. E., Kichic, R., & Ibáñez, A. (2011). El modelo frontoestriado del trastorno obsesivocompulsivo: evidencia convergente de estudios de potenciales evocados relacionados a eventos. Psicología y Psicopedagogía, 25(1), 120-133.
-
Ortiz García, A. E. (2015). Marcadores genéticos y de neuroimagen en el Trastorno obsesivo-compulsivo de inicio en la infancia y la adolescencia.