Nevrobiologien bak aggressiv atferd

Hva har hjernens struktur å gjøre med aggressiv atferd? Hvilken rolle spiller hormoner og nevrotransmittere? Finn svarene på disse spørsmålene i dagens artikkel.

Skrevet og verifisert av psykologen María Paula Rojas.

Siste oppdatering: 27 desember, 2022

Aggressivitet utvises hos de fleste levende skapninger. Dyr bruker den for å forsvare seg mot rovdyr eller til å skaffe mat. På tross av dens praktiske opprinnelse, er denne atferden ikke lenger funksjonell for moderne mennesker. Likevel er vi aggressive når vi prøver å ta igjen på folk, eller på grunn av en slags psykopatologi. Derfor er det viktig å forstå nevrobiologien bak aggressiv atferd.

Dette hjelper deg med å identifisere hva som må skje i hjernen for at noen skal oppføre seg aggressivt. Ikke bare er visse områder av hjernen involvert, men også enkelte hormoner og nevrotransmittere. De spiller en viktig rolle i å kunne kontrollere eller opprettholde aggressiv atferd.

Hva er aggressivitet?

Ordet aggressivitet kommer fra latinsk aggredi, som betyr å provosere eller angripe. Begrepet er knyttet til ødeleggelse og vold. På den andre siden er aggressivitet ofte avgjørende for å overleve, selv om det er et sentralt tegn på mange psykopatologier.

Forskere har klassifisert aggressivitet på mange måter. Halsband og Barenbaum (2018) definerer det ut fra om det er impulsivt eller forhåndsbestemt:

• Førstnevnte er en reaksjon på en stimulans som oppleves som støtende eller truende. Dermed har den en tendens til å være motivert av frykt og sinne. Folk som utvikler denne typen aggressiv atferd er ofte ikke særlig gode til å vurdere konsekvensene.
• Forhåndsbestemt aggressivitet brukes derimot for å oppnå et bestemt mål. I dette tilfeller er reaksjonen beregnet og gjennomtenkt. Som et resultat av dette, kan slik aggressivitet være enda farligere.

På strukturnivå, hva er nevrobiologien bak aggressivitet?

I klinisk praksis møter vi pasienter som viser forhastet, risikabel og hemmet atferd. De har ofte en tendens til impulsivitet. Noen ganger fører det til at de reagerer aggressivt på situasjoner, som påvirker beslutningsprosessen.

Basert på disse observasjonene, ser det ut til at det nevrobiologiske grunnlaget for aggressivitet finnes i hjernen.

Den prefrontale cortex

Forskning viser at den prefrontale cortex spiller en rolle i nevrobiologien bak aggressivitet.

Forskere har observert et direkte forhold mellom funksjonaliteten til orbitofrontal og ventromedial cortex. Faktisk påvirker en hypoaktivering av disse områdene hemming av aggressive responser og øker irritabiliteten.

Forskere fant også en kobling til aggressivitet på grunn av denne strukturens funksjoner. Blant dem har vi kontrollering og regulering av følelser, atferdsplanlegging og etisk-moralsk oppførsel. Alt dette betyr at individet har mer aggressiv og impulsiv atferd.

Den subkortikale nivået

En forbedring i kvaliteten på nevroradiologiteknikker har gjort det mulig for forskere å oppdage forskjellige subkortikale strukturer som spiller en rolle i nevrobiologien bak aggresjon.

For det første har vi amygdala, som spiller en nøkkelrolle i utvikling av aggressiv atferd. Dette skyldes det faktum at denne strukturen spiller en rolle i viktige prosesser i nervesystemer, for eksempel:

• Sosial anerkjennelse
• Følelsesmessig regulering
• Belønningsbehandling
• Emosjonell hukommelse
• Oppdagelse av trusler fra omgivelsene
• Aktivering av en kjemp-eller-flykt-respons

Alle disse prosessene kan øke eller bidra til utvikling av responser på stimuli. Hos mer aggressive mennesker har forskere til og med observert en nedgang i størrelsen på amygdala. De rapporterte også om større aktivering i dette området når noen oppfører seg aggressivt.

For det andre har vi hypothalamus. Denne strukturen er ansvarlig for koordineringen av automatiske følelsesmessige uttrykk. Mer spesifikt registrerer den interne endringer og aktiverer nevrale nettverk som gir stimulansen følelsesmessige attributter.

Følgelig utgjør hypothalamus en del av nevrobiologien bak aggressivitet, takket være det faktum at den kan provosere en spesifikk reaksjon på ytre stimuli.

Nevrobiologien bak aggressivitet på et kjemisk nivå

Nevrotrasmitteren som spiller den største rollen i denne typen oppførsel er serotonin (5-HT). Forskere har funnet ut at lave serotoninnivåer tilsvarer en betydelig økning i aggressiv atferd. Denne reduksjonen er spesielt tydelig i nucleus accumbens, som er ansvarlig for å forutse og forberede deg på en konfrontasjon.

Aggressiv atferd tilsvarer også en serotoninreduksjon i den prefrontale cortex, som er ansvarlig for følelsesmessig regulering og mer kompleks hjernefunksjon.

Noradrenalin spiller også en viktig rolle i aggressiv atferd. Ulike studier har funnet at en reduksjon i noradrenalinaktivitet samsvarer med en reduksjon i aggressiv atferd. Følgelig kan derfor overflødig noradrenalin forårsake aggressiv atferd.

Ikke overraskende er dopamin en annen viktig faktor for aggressiv atferd. Faktisk er økt dopamintetthet i det intersynaptiske rommet knyttet til aggressivitet. En mer detaljert analyse avdekker at sannsynligheten for aggressiv atferd endres avhengig av hvilken dopaminreseptor det er snakk om.

Hormonelle faktorer er også viktige i denne typen atferd. For eksempel forårsaker en økning i androgener sinne, og kan føre til aggressivitet.

Mer spesifikt forbinder forskere en økning i testosteron med en økning i aggressiv atferd. Disse studiene viser også en økning i aggressivitet som følge av økt vasopressin og oksytocin.

Som du kan se, spiller spesifikke kortikale og subkortikale strukturer en rolle i aggressiv atferd. Forskere har klart å identifisere hvilken innvirkning visse hormoner og nevrotransmittere har på disse prosessene. Denne typen forskning er viktig, fordi den hjelper oss med å forstå kompleksiteten i aggressiv atferd og et potensielt behov for profesjonelle psykiske inngrep.