Den ubevisste narsissismen i forhold mellom foreldre og barn

I tilfeller med ubevisst narsissisme, vil foreldrene projisere sine egne ønsker og drømmer på barna sine. Barna forventes å oppfylle foreldrenes drømmer.

Narsissisme, forstått som kjærligheten til seg selv og stadig søken etter tilfredshet som gir beundring, er til stede i forhold mellom foreldre og barn. Foreldrene projiserer en enorm impuls til å leve og elske på barna sine. Imidlertid blir denne impulsen mange ganger formidlet av deres ønsker i større eller mindre grad. Dette er noe som tyder på forholdet til en ikke-egomanisk narsissisme, men likevel er lengsel eller forventning.

Litteratur og teori handler mer om hvordan barn samhandler med sine foreldre, snarere enn omvendt. Derfor er det vanskelig å finneklare referanser til narsissismen som er tilstede i forhold mellom foreldre og barn i litteraturen. Det er forstått som å se hva som er fremmed som sitt eget eller se barnets egenskaper som sine egne.

Freud viste de første interessene i dette fenomenet. Han teoretiserte eksistensen av en tendens til å tilskrive alle fullkommenheter til barnet. (Det skal bemerkes at han bare behandlet måten foreldrene dannet forhold til sine barn på). Dette merkes i begynnelsen av forhold mellom foreldre og barn når babyen blir majesteten.

Narsissismen i forhold mellom foreldre og barn

Fenomenet “Hans Majestet Babyen” er dermed en måte å i de voksne fornye de privilegiene de forestiller seg at de hadde som barn som de måtte etterlate i barndommen. Vi observerer at foreldre gir sine barn overdrevne privilegier og skjemmer dem bort. De tilber deres kvaliteter og krever så at deres utvikling går i samsvar med deres hovedplan.

Mange foreldre ender opp med å projisere “deres ideelle selv” på barna sine, slik at de blir en “perfeksjonert og perfeksjonistisk” versjon av hva foreldrene tror de var eller ville ha likt å ha vært.

I dette henseende, projiserer foreldre sine ideelle selv på barnet, noe som gjør barnet ansvarlig for frustrasjonene og de dypeste ønskene til foreldrenes ego.

Det er derfor, når vi snakker om ubevisst narsissisme og projeksjon, en foreldres kjærlighet blir mer en kjærlighet for seg selv, for hvordan de tror de var som barn eller hvordan de ønsket å være. Også dette er en måte å utfolde dette kjærlige forholdet med på.

Hvordan er det konstruert?

Klinisk erfaring får fagpersoner relatert til feltet forhold mellom foreldre og barn, til å dykke dypere inn i den ubevisste narsissismen som kan være tilstede i denne typen relasjoner. Som svar på dette forteller psykoanalytiker Juan Manzano oss om de fire essensielle elementene som utgjør denne ubevisste narsissismen i oppdragelsen:

1. Projeksjon fra foreldrene til barnet

Foreldrene projiserer sine egne egenskaper de hadde eller ønsket å ha som barn, egenskaper som de heller ikke lenger har eller aspekter som de syntes de manglet. Faren eller moren som projiserer på sitt barn, vil ikke at barnet mangler det de lengter etter eller ønsket. I sin tur ser de den perfekte representasjonen av deres ideelle selv i sine barn. Det er mulig at denne projeksjonen i stor grad er ubevisst, eller at foreldrene i det minste aldri reflekterer eksplisitt over denne oppførselen.

2. Komplementær identifikasjon av foreldre

Faren eller moren vil vurdere sønnen eller datteren som en del av seg selv eller som en type internt objekt i større eller mindre grad, avhengig av foreldrene. Dette betyr at foreldrene identifiserer på en måte hvor de føler en forverret følelse av besittelse over barnet, noe som igjen hindrer barnets egen selvoppbygging.

3. Spesifikke formål

Som nevnt er målet med denne projeksjonen og komplementær identifikasjon realiseringen av tilfredshet for noen med narsissistisk karakter. Imidlertid kan andre formål, som for eksempel benektelse av tap, være mulige årsaker til denne typen foreldreatferd.

4. En relasjonell dynamikk

Samspillet er basert på tidligere tildelte roller, slik at det til slutt vil overgå fantasi og forme utviklingen av relasjonsdynamikken med andre mennesker og i barnet selv. I hovedsak oppretter denne typen forhold en fiktiv profil som ender opp med å bli en realitet.

I patologiske tilfeller kan barn reagere på forskjellige måter. Noen ganger inntar de rollene som ble tildelt dem, og skaper lidelser som påvirker dem senere. Dette kan få dem til å gjøre opprør senere fordi de føler seg forlatt. Denne følelsen av å bli forlatt skyldes den enkle grunnen til at forholdet mellom barnet og foreldrene ikke eksisterer eller er begrenset. I denne forbindelse kan barnet føle at deres ønsker ikke er deres egne, men pålagt av foreldres forventninger.

MERK: Innholdet i denne artikkelen er hentet fra det som fremkom i “Narcissistic scenarios of parenthood” av Juan Manzano.