Myten om Prometheus i dagens verden: fremgang og transhumanisme

Myten om Prometheus er fantastisk som et hjelpemiddel til å forstå vårt forhold til naturen og fremskritt. I denne artikkelen diskuterer vi den symbolske betydningen av myten i dag.

Skrevet og verifisert av filosofen Matias Rizzuto.

Siste oppdatering: 14 mars, 2023

Historien om Prometheus er en av de viktigste greske mytene. Prometheus var berømt for å stjele ild fra gudene for å gi den til mennesker, og har gjennom tidene blitt sett på som fremskrittsguden. I dag kan myten hjelpe oss å reflektere over transhumanisme.

Gamle historier har fordelen av å fange, i sin enkelhet, problemstillinger som er skjult i den komplekse historiske konteksten vi lever i. Takket være deres dype natur, stiller myter direkte spørsmål og gir oss verdifulle refleksjoner over moderne problemstillinger.

Prometheus: fremskrittsguden

Myten om Prometheus henspiller på et grunnleggende element i menneskets historie: utviklingen av teknikk, representert i ildens domene. Oppdagelsen og håndteringen av ild var den viktigste milepælen i forhistorisk tid. Ild fulgte aktivt utviklingen av teknologi og sivilisasjon. Den tjente til å herde keramiske redskaper og smi krigsvåpen og arbeidsredskaper. Den fungerte til og med som et bindeledd mellom guder og mennesker via visse ritualer.

Prometheus representerer det symbolske rammeverket for all kulturell skapelse. Navnet hans består av prefikset pro, som refererer til det som er før, og roten til verbet mantháno, ofte oversatt som ‘å lære’ eller ‘å bli kjent med’. Derfor var Prometheus den som ble kjent med ting før andre. Han var en proaktiv gud som alltid var et skritt foran. På den annen side var hans komplementære tvilling, Epimetheus, den som alltid var sent ute og bare hadde en tendens til å tenke etter at han hadde handlet. Han betydde klønetehet og mangel på logikk.

Det er forskjellige tolkninger av myten om Prometheus. Gjennom historien har noen sett på ham som en som korrumperte den naturlige orden. Andre anså ham for å være en heroisk gud som ga makt til mennesker, og frigjorde dem fra naturens ubehag.

Det pessimistiske synet på fremskritt

Hesiod var en av de første dikterne som skrev ned historien om Prometheus. Men langt fra å heroisere Prometheus-figuren, understreket Hesiods versjon overtredelsen han begikk mot gudene.

Zevs straffet faktisk Prometheus og hele menneskeheten med en endeløs rekke ondskap. Hesiod mente at Prometheus hadde forstyrret den kosmiske orden som forklarte ubalansen og ondskapen i verden. Fra dette synspunktet blir fremgang sett på som synonymt med menneskets forfall.

Vi kan si at denne versjonen er konservativ. Det er fordi den prøver å opprettholde den etablerte orden og rynker på nesen over enhver utfordring av autoritet. Som regel er visjonene som manifesteres mot fremskritt basert på argumentet om at det tidligere var en kosmisk orden som gradvis ble dårligere etter hvert som sivilisasjonen utviklet seg.

På den annen side er det en tolkning nærmere vår tidsalder som er verdt å vurdere. Det er ideen om at den uhemmede fremgangen til industriell aktivitet bryter den naturlige balansen i miljøet, og tiltrekker seg alle slags ulykker som rammer menneskeheten. Miljøkatastrofene som ble generert i forrige århundre har en tendens til å vise at vår naive tillit til fremskritt hadde en mørk side. Dessuten er det som er nytt ikke alltid nødvendigvis bedre.

Det optimistiske synet på fremskritt

Andre forfattere, som Aiskhylos, så på Prometheus som en velgjører for menneskeheten. Han mente at det var takket være Prometheus at mennesker ikke bare nøt ild, men også mange andre fordeler. I denne beretningen blir Prometheus sett på som sivilisasjonens grunnlegger. Han ga kunstneriske evner, inkludert bygging av hus, kunnskap knyttet til landbruk, og til og med skriving og matematikk.

På samme måte, ifølge Platon, distribuerte Epimetheus, blant alle levende vesener, egenskapene som sørget for deres overlevelse på jorden. Men da menneskene ankom, hadde han uttømt alle kapasitetene sine, og etterlot dem «nakne, barbeint og uten tildekking eller våpen». Av denne grunn stjal Prometheus ild. Han leverte det til disse forsvarsløse og glemte skapningene i form av teknologi og kunnskap. Følgelig var de i stand til å forsyne seg med sko, klær og mat.

Denne siste versjonen har en vri. Fordi, i denne beretningen, blir ikke Prometheus straffet for sin overtredelse. I stedet ser Zevs at mens mennesker hadde fått teknologi, hadde de ikke politikkens kunst. Dette betydde at de hadde en tendens til å angripe hverandre. Av denne grunn sendte han Hermes for å fordele moralsk sans og rettferdighet til dem alle likt. Dermed gjorde han et fredelig liv i byene og vennskapsbånd mulig.

Prometheus og transhumanisme

Transhumanisme er en aktuell filosofisk strømning som ser på mennesket som noe som må overvinnes. Dette kan skje gjennom bioteknologiske implementeringer, genetisk modifikasjon og robotimplantater. Faktisk enhver type teknologi som har menneskelige egenskaper som ikke er gitt av livets naturlige forløp og evolusjon.

For transhumanisme er søken etter å overskride den menneskelige tilstanden, paradoksalt nok, det som karakteriserer oss som art. Biofysikeren og transhumanisten, Gregory Stock, bruker Prometheus for å erklære at handlingen med å stjele ild fra gudene er typisk for «å være menneske». For ham er bioteknologiske modifikasjoner for å forbedre vår naturlige tilstand uunngåelig og ønskelig.

Derfor, fra dette synspunktet, presenteres Prometheus som en transgressiv helt som frigjør oss fra naturlige grenser. Det er imidlertid verdt å spørre om tekniske forbedringer er tilstrekkelige/nødvendige for at vi skal oppnå og overleve. Er teknologiske fremskritt, utryddelse av sykdommer og forlengelse av forventet levealder tilstrekkelig til å overvinne naturlige hindringer slik at samfunn kan leve lykkelig?

Er fremgang alene nok?

Det er absolutt mange fordeler med forbedringer i livskvalitet. Men disse forbedringene virker forgjeves og uvesentlige uten den typen sosial orden som garanterer velstand og fred blant mennesker. Dessuten oppnås ikke en moralsk følelse som legitimerer like rettigheter, slik Platon var i stand til å demonstrere i Promethean-myten, bare gjennom teknologisk fremgang.

Tillit til at fremgang nødvendigvis vil føre til forbedring av menneskeheten kan virke naiv. Det er tross alt mange ulike faktorer som gjør trivsel mulig. Transhumanistiske posisjoner som blindt stoler på bioteknologisk utvikling mister menneskets sosiale dimensjon av syne.

Som Platon påpekte, trenger vi en borgerlig og moralsk sans som fungerer som en guide for våre handlinger. En som opprettholder fred og hindrer oss i å kjempe mot våre medmennesker.