Morels oppfinnelse: En vakker refleksjon rundt udødelighet

· september 29, 2018

Frykt for døden, eller å dø, er en av menneskehetens lengst eksisterende. Derimot er ønsket om udødelighet og evig kjærlighet et av våre største ønsker. Morels oppfinnelse, skrevet av den argentinske forfatteren Adolfo Bioy Casares, kombinerer disse, frykten og ønsket. Han stiller spørsmål ved dem, reflekterer over dem og foreslår nye måter å nærme seg disse konseptene på.

Morels oppfinnelse har inspirert filmer, skuespill og tv-serier som for eksempel: 1961-filmen «I fjor i Marienbad», den populære «Lost»-serien, og den argentinske filmen «Man Facing Southeast» fra 1986. Novellen, som ble publisert i 1940, åpnet veien for science fiction-sjangeren i Latin-Amerika.

Bioy Casares er en meget velkjent forfatter i hjemlandet sitt, Argentina. Han var en venn av Borges og knyttet til Ocampo-søstrene (han var gift med en av dem). Han omgav seg med de mest fremragende forfatterne fra denne tidsperioden, en periode der mange litterære bevegelser fant sted i Buenos Aires. Deres vennskap var av en slik natur at i Morels oppfinnelse kan vi se en prolog skrevet av Borges selv.

Fiksjon og hverdag i Morels oppfinnelse

Vi kan si at Bioy Casares var forut for sin tid. Dette gjenspeiles i hans evne til å blande hverdagslige elementer med science fiction. I hans romaner ser vi veldig realistiske karakterer i et ikke så realistisk miljø.

I Morels oppfinnelse møter vi en hovedperson, flyktningen, som bor på en avsidesliggende og øde øy. Denne personen flykter fra loven, men vi vet ikke hva han heter eller hva han har gjort for å måtte rømme. Han er portrettert som en veldigdagligdags karakter, med veldig virkelige emosjoner

Øya hovedpersonen bor på, har vært forlatt i årevis; bygningene er gamle og i forfall. Han finner snart at flere merkelige ting finner sted. Noen inntrengere dukker opp på stedet og de gjentar hele tiden de samme handlingene om og om igjen. Flyktningen ser ut til å være usynlig for dem.

Kart over øya i Morels oppfinnelse

Inntrengerne

Blant inntrengerne finner vi Faustine, en ung kvinne som flyktningen til slutt forelsker seg i. Han forsøker å snakke med henne ved flere anledninger, men det virker som om hun ikke kan se han. Det er som om han ikke eksisterer. På den andre siden han vi Morel, en forsker som også ser ut til å være forelsket i den unge Faustine, og som flyktningen forakter.

Vi oppdager snart at disse inntrengerne ikke er mer enn bilder fra en fortid som gjenspeiler menneskene som en gang oppholdt seg på øya. Morel utviklet en maskin som kunne registrere alle disse bevegelsene og personene. Han var i stand til å redde deres essens, deres ønsker, deres tanker og hele deres vesen. På denne måten, kunne de leve for evig i et lykkelig minne som de ikke kan huske. Dette er noe som kan ligne Nietzsches teori om evig gjentakelse, men det handler kun om en uke av hele deres liv, gjenopplevd for all evighet.

«Jeg er ikke død lenger, jeg er forelsket.»

-Flyktningen, Morels oppfinnelse-

Frykt for døden og udødelighet i fiksjon

Døden er en del av oss siden dagen vi blir født. Hver dag, hver time, hvert minutt og hvert sekund bringer oss litt nærmere slutten. Problemet oppstår når dette utvikler seg til en frykt, og vi får problemer med å godta det. For å overvinne denne frykten, foreslår noen religioner og filosofiske retninger ideen om «et annet liv»: et løfte om et bedre liv etter døden.

Troen på at mennesket er en forening av kropp og sjel, sier at for å befri vår udødelige sjel, må vi leve våre liv på en bestemt måte, som gode menn og kvinner. På denne måten vil vår udødelige sjel, etter døden på det fysiske planet, kunne leve i fred for evig.

Andre religioner, som buddhismen, foreslår en udødelighet basert på reinkarnasjon. Det disse historiene relatert til tro demonstrerer er at, siden tidenes morgen, har menneskeheten søkt etter måter å overvinne døden på. Disse historiene har også forsøkt å forklare hvorfor vi dør, og i den forbindelse også forsøkt å akseptere det i håp om et åndelig liv etter våre fysiske legemer svinner hen.

«Frykt gjør deg overtroisk.»

-Adolfo Bioy Casares-

Begynnelsen av den virtuelle virkeligheten

Når vi har forsøkt å skildre udødelighet i fiksjonens verden, forestiller vi oss udødelige vesener som alvene i Ringenes Herre eller mytologiske vesener, som på en eller annen måte er guddommelige. På denne måten ser vi at prisen å betale for udødelighet eller for å forsøke å etterligne det alltid er høy. I Morels oppfinnelse, skaper forskeren Morel en maskin som er i stand til å gi sjelen vår udødelighet. Men kostnaden for den dødelige kroppen vil være meget høy.

Gjennom kinematografi og nye teknologier på den tiden, bringer Bioy Casares oss flere ulike refleksjoner, og til og med forventet det vi i dag kjenner som virtuell virkelighet. Han legger frem andre måter å oppnå udødelighet på. Hovedpersonen i Morels oppfinnelse søker udødelighet helt fra begynnelsen, men på en indirekte og ubevisst måte.

«Evighet et en av de sjeldne dydene i litteratur.»

-Adolfo Bioy Casares-

Litteratur er på en viss måte udødelig. Vi bringer en forfatter til liv hver gang vi leser et av hans verk. Litteraturen vil bli en del av ettertiden, og på den måten vil arbeidet bli udødelig. Det er bare en annen form for udødelighet. Hovedpersonen forklarer disse tingene i en slags dagbok, med et håp om at noen i fremtiden vil finne den. Ved å registrere dette skriftlig kan vi si at han søker en type udødelighet. 

Adolfo Bioy Casares

Idealiseringen av kjærlighet i Morels oppfinnelse

Som vi nevnte tidligere, kan ikke inntrengerne se flyktningen, og ignorerer hans eksistens. Flyktningen nekter å tro at de ikke kan se han, han foretrekker heller å tro at det hele er en slags plan for å fange han og utlevere han til de han flyktet fra. Han nekter å ikke eksistere!

Men inntrengerne kunne ikke se han, fordi de kun var bilder og minner. Flyktningen kan ikke godta den usynligheten. Faktisk kan vi si med sikkerhet at ingen ville akseptert noe sånt. Å ikke eksistere, å være usynlig for alle, er en slags død for den bestemte personen. De vil ikke akseptere det fordi det er som å erfare døden mens man er i live.

«Det var ikke slik at han ikke hørte meg, slik at han ikke hadde sett meg; det var som om ørene jeg hadde ikke var gode nok til å høre, som om øynene jeg hadde ikke var gode nok til å se.»

-Flyktningen, Morels oppfinnelse-

På den andre siden utforsker romanen også kjærlighet, idealisering av kjærlighet og hvordan kjærlighet holder flyktningen i live. Det er hans eneste måte å rømme på, hans eneste ønske. Faktum er at kjærlighet er så naturlig og menneskelig som døden er, akkurat som frykten for ensomhet som hovedkarakteren uttrykker. 

Til tross for hva det ville bety om han ble oppdaget, klekker han onde planer mot dem. Han tror at de konspirer sammen for å forråde han. Og allikevel, til slutt, har han ikke noe imot den ideen. Dette er fordi flyktningen er redd for ensomhet og disse tankene er også en veldig vanlig menneskelig karakteristikk. På samme måte er det også mye sjalusi inne i han.

Kjærlighet og udødelighet

På den andre siden skjønner flyktningen hvor ulogiske hans tanker er, men allikevel har han vanskeligheter med å beherske dem, som alle andre også ville i en lignende situasjon. I dette tilfellet, er kjærlighet relatert til platoniske ideer og også til det litterære temaet «religio amoris», der den elskede vises som uoppnåelig, overlegen og guddommelig. 

I tillegg vil kjærligheten i denne romanen være det som fører til udødelighet. Det vil være utløseren av alt, det vil være det som vekker ønsket om å udødeliggjøre seg selv sammen med Faustine i Morel. Det er også utløseren for det samme ønsket som flyktningen opplever.

Takket være Bioy Casares lidenskap for film og hans gode fortellerevne, tar han oss inn i en verden vi nesten kan visualisere oss. Det er virkelig verdig et kinematografisk manuskript. Det introduserer oss for en karakter som mister sinnet sitt ved flere anledninger, og som likevel skriver ned alt som en permanent oversikt over alt han opplevde på øya. Han er imidlertid en veldig menneskelig karakter, og det er sikkert mange av oss som ville handlet på same måte om vi befant oss i samme situasjon. Det er, uten tvil, et verk som er verdt å lese, og et som virkelig inviterer oss til å reflektere.

«Død er et liv levd. Liv er en død i vente.»

-Jorge Luis Borges-