Monstrene som ligger på lur i hodet vårt

mars 13, 2018

Som barn fortalte de oss alltid at monstre bare eksisterte i eventyr. Ingen fortalte oss at de faktisk var virkelige mennesker og gikk rundt midt på dagen. Som den personen som først og fremst fanger deg, misbruker deg og tilintetgjør din selvtillit. Som foreldre som nekter kjærlighet til barna sine. Og også terroristen som tar uskyldige liv eller politikeren som starter en unødvendig krig.

Hvis det er en ting vi alle vet, er det er at ord er viktige. De lager etiketter som ikke alltid er helt sanne. Begrepet «monster» har for eksempel både en fiktiv og litterær konnotasjon. Det forhindrer oss imidlertid ikke fra å helt lovlig kunne bruke det til å beskrive handlinger som etter vår mening bare ikke kan forklares og bare er rene ondskap.

«La den som kjemper mot monstre passe på ikke å bli et selv»

– Nietzsche –

Det må imidlertid sies at det ikke er noe vitenskapelig grunnlag for dette konseptet. Det finnes ingen lærebøker med et kapittel om «Slik intervjuer du en ond person eller et monster». Det er heller ikke noen manualer som hjelper oss med å identifisere dem. Men la oss innse det, det er nesten umulig å ikke bruke dette ordet når vi beskriver oppførsel som ser ut til å være helt blottet for vårt konsept for «humanitet».

Eksperter i kriminalpsykologi sier at første gang begrepet «monster» ble brukt til å beskrive en person av politiet var i 1790, i London. Myndighetene lette etter en morder, som de aldri hadde møtt før. Noe perverst og ufattelig som hadde sådd panikk i Londons nabolag i nesten to år. Vi snakker selvsagt om Jack the Ripper.

Offer for Jack the Ripper

Monstre av kjøtt og blod, mennesker uten humanitet

Ordet «monster» beholder fortsatt sine opprinnelige implikasjoner. Det overnaturlige er kombinert med ondskap for å skade oss. Derfor, hver gang vi bruker denne termen om noen, er det vi faktisk det gjør, å strippe dem for alle menneskelige egenskaper.

I begynnelsen av artikkelen sa vi at dette ordet ikke er noe mer enn en enkel etikett uten vitenskapelig substans bak seg. Noen eksperter på å lage kriminalprofiler har imidlertid begått denne feilen ved anledninger. Et eksempel er det som skjedde på 1970-tallet i USA med Ted Bundy.

I forbrytelsesverdenen er Bundy den mest hensynsløse seriemorderen i historien. I intervjuene sa han at han hadde drept 100 kvinner. Myndighetene trodde ham, rett og slett på grunn av hans kalde grusomhet, selv om de bare fant 36 av hans ofre.

Bundy var av utseende en strålende og beundringsverdig mann. Han hadde en bachelor i psykologi, var en aspirerende politiker og var stadig involvert i samfunnsaktiviteter. Han virket som et perfekt eksempel på en vinner, noen som hadde et liv med suksess foran seg.

Ted Bundy

Men etter forsvinningen av dusinvis av universitetsstudenter ble det oppdaget at navnet Ted Bundy sto bak disse og mange flere barbariske handlinger som var umulige å forstå. Brutale mord som gjorde selv myndighetene målløse. De merket ham som et «monster», ikke bare på grunn av de grusomhetene han begikk, men på grunn av de komplekse resultatene fra de forskjellige psykologiske testene han ble sendt til.

De kom til den konklusjonen at Bundy ikke var psykotisk eller en narkoman, og heller ikke en alkoholiker. Han led ikke av en hjerneskade eller av noen psykisk sykdom. Ted Bundy likte bare å gjennomføre ondskapen.

Det er et annet sted hvor monstre lever – i hodet vårt

Vi vet at vår verden noen ganger er som de forstyrrende maleriene av Brueghel den eldre. I hans malerier er ondskapen skjult i hverdagslivet til massene i byen og i sidegatene. Imidlertid lever ikke monstrene som kan skade oss bare i omgivelsene våre. Stedet de mer hyppig finnes, er i vårt eget hode.

Noen ganger kan våre redsler, våre følelser og våre tanker fange oss på et veldig mørkt sted. Et sted hvor vi er fortapt og kvalt av våre egne demoner. Det er forfattere som har klart å representere den reisen der man tar kontakt med sine egne monstre. De søker å bli kjent med dem, beseire dem og gå tilbake til overflaten igjen, fri for deres lenker.

Dante gjorde det med Virgil i Den guddommelige komedie, Lewis Carroll gjorde det med Alice, og Maurice Sendak gjorde det med Max i Til Huttetuenes land.

Sendaks bok er en liten perle i barnelitteratur. Hans historie inviterer oss til å gjøre mange forskjellige refleksjoner uavhengig av vår alder og bakgrunn. Alle kan på et tidspunkt være ofre for de «indre klørne», hvor monstrene drar oss til underlige steder.

Den kvelden Max hadde tatt på seg ulvedrakten, ble han helt på styr og gjorde masse rampestreker. Til slutt sa moren hans: «Huttetu så vill du er!» Og Max knurret og sa: «Jeg skal spise deg!»

«Til Huttetuenes land» -Maurice Sendak-

I Huttetuenes land

Til Huttetuenes land

Denne korte boken lar oss ta en reise som holder barnets hånd. Eventyret minner oss om at vi noen ganger må besøke det ville surrealistiske riket hvor våre underlige skapninger lever. Men vi må ikke la det holde oss der, vi må gå forbi det. Men ikke før vi har sluppet ut rop, lekt uten regler, blitt sinte, ledd, grått og alt annet vi trenger å gjøre for å beseire disse monstrene.

Vi vil etterlate våre fotspor og rustne kroner i monsterslandet, og vi vil reise oss igjen. Vi vil føle oss fri fra å ha falt ned i mørket. Føle oss renset og glad for å komme tilbake til livet igjen, styrket. Fordi monstrene de fortalte oss om da vi var barn, egentlig ikke eksisterte. Vi kan ikke alltid kontrollere de rundt oss – de monstrene som kamufleres som «engler». Men la oss være modige nok til å skremme bort de monstrene som fra tid til annen dukker opp i hodet vårt.