Kvinnelige filosofer og deres plass i historien

Hvis du åpner en bok om filosofiens historie, velger noen sider tilfeldig og leser dem, vil du sannsynligvis ikke finne navnet på noen kvinnelige filosofer. Dette betyr imidlertid ikke at de ikke eksisterte.

Jeg innså nylig noe. Gjennom hele min universitetskarriere hadde jeg ikke lest en eneste kvinnelig filosof. Dette faktum fikk meg til å søke etter noen kvinnelige filosofer. Jeg visste at det var flere. Dessuten var jeg overbevist om at de hadde gitt viktige bidrag til disiplinen.

Jeg tok ikke feil. Så i denne artikkelen skal jeg nevne de kvinnelige filosofene som på en eller annen måte har blitt skjult i dagens verden. Jeg starter fra antikken og avslutter i nåværende tid.

Det blir en interessant reise, om til tider litt ugjestmild.

Kvinnelige filosofer fra antikken

De store filosofiske spørsmålene om verdens opprinnelse, sammensetning og essens ble funnet i denne perioden. De viktigste filosofene var blant andre Platon, Aristoteles, Parmenides og Pythagoras.

Det er imidlertid lite kjent om de kvinnelige filosofene som reflekterte over disse store eksistensielle spørsmålene. I den følgende delen vil vi bli kjent med dem.

Theano fra Croton

Denne filosofen tilhørte skolen grunnlagt av Pythagoras. Faktisk var hun hans kone, og da han døde, tok hun over. Hun ble født rundt 550 f.Kr. i Sør-Italia, nærmere bestemt i Crotona.

Theano ble interessert i tall og ble ansett for å være den første matematikeren i historien. Hun ble kreditert for å skape konseptet om det gylne snitt, som er nært knyttet til hennes filosofiske tanke.

Det gylne snitt er et ideelt forhold eller harmoni innen estetikk. Av denne grunn er det verdsatt som et mål på skjønnhet. Det finnes i mange gjenstander, naturformer og mennesket.

Det gylne snitt ble også overført til Theanos måte å se verden på. Hun mente at universet var styrt av harmoni og orden som ikke kunne forstyrres. Dette var fordi enhver forstyrrelse kunne endre verdens orden. Hun mente også (som Platon) at sjelen var udødelig og kroppen var dens fengsel.

På Pythagoras-akademiet overførte Theano til studentene sine verdier som for henne var prototypisk feminine. Hun mente at kvinner måtte være dydige og ærlige og også skulle utføre husarbeid.

Hun forsvarte også ekteskap mellom menn og kvinner. Selv om ingen avhandling ble bevart over tid, gjorde Theano fra Crotons bidrag til feltet matematikk og filosofisk tanke henne til en fremragende skikkelse på dette feltet.

Aspasia

Aspasia ble født i 460 f.Kr. i Milet, og var en kurtisane med stor politisk innflytelse. På den tiden nøt disse ventedamene intellektuell anerkjennelse. Hun formidlet sin visdom på gatene og i offentlige rom. Hun mente at filosofi ikke bare skulle undervises i akademia.

Aspasias dialog var grunnleggende, som den til Sokrates. Hun var filosofens store talelærer. Faktisk var hun en ekspert på talekunsten. Dette var også kjent som kunsten å snakke veltalende. Det genererte en rekke regler for å lage effektive, attraktive og overbevisende offentlige taler.

Aspasia og hennes taleferdigheter var ekstremt viktige. På den tiden opplevde Athen politisk og kulturell prakt. Derfor var utviklingen av teknikker for effektiv og overbevisende tale verdifull. I tillegg ga Aspasias politiske deltakelse, sammen med hennes elskede Perikles, henne den typen intellektuell anerkjennelse som ikke var tillatt for de fleste kvinner.

Diotima

Diotima levde i 400 f.Kr. i Mantinea. Vi kjenner til henne fra Platons Symposion, der hun er nevnt av Sokrates. Hun ble ansett for å være læreren til to av de mest innflytelsesrike filosofene i historien.

Hennes refleksjoner dreide seg om kjærlighet. Faktisk antas det at det var Diotima som ga opphav til konseptet platonisk kjærlighet, som er hovedtemaet for Symposion. I dette verket beskrives filosofen som en klok og dydig kvinne som lærer Sokrates om kjærlighetens og spiritualitetens mysterier.

Diotima mente at kjærlighet skapte en vei for å oppnå udødelighet. Dette var fordi kjære ting og mennesker forblir i minnet vårt. Faktisk kan bare kjærlighetsobjektet vare over tid.

Selv om det er omstridt om Diotima virkelig eksisterte eller ikke, har det faktum at hun ble navngitt i et av Platons mest innflytelsesrike og studerte verk motivert ulike undersøkelser av emnet.

Phintys

Phintys var en av de første filosofene som reflekterte over likestilling mellom menn og kvinner. Hun ble født rundt 400 f.Kr., mente at begge kjønn kan og bør filosofere, i en tid da denne aktiviteten var eksklusiv for menn.

Til tross for dette og i samsvar med tiden, fortsatte hun å ha konservative tanker om kvinner. Hun mente at hun burde praktisere selvkontroll og at hennes rolle var å få barn. På samme måte så hun den privilegerte dyden til det kvinnelige kjønn som måtehold og å utføre koneplikter.

Det skal imidlertid ikke undervurderes at Phintys var den første filosofen som la på bordet et tema som til da verken hadde vært diskutert eller reflektert over: likestilling mellom menn og kvinner som tenkende vesener.

Hypatia

Hypatia var en representant for nyplatonismen, strømmen som gjenopplivet platonske ideer lenge etter Platons død. Hun underviste i filosofi, geometri, astronomi og matematikk ved universitetet i Alexandria.

Indirekte kilder levert av Sokrates Scholastikos og Filostorgios sier at hun var en kjent lærer som holdt offentlige forelesninger om Platon og Aristoteles. De anså henne for å være en ekstremt opplyst filosof for tiden siden hun også var en vitenskapskvinne. Hun ble oppmuntret til å videreføre sine undersøkelser og nådde noen ekstremt dype refleksjoner.

Faktisk mente hun at det var en verden av ting som vi ikke har tilgang til utover den verden vi ser og føler. Bare gjennom refleksjon kan vi se sannheten som er skjult bak hverdagen. Derfor kan vi frigjøre oss fra lenkene som er pålagt av den fornuftige verden.

Dessverre er Hypatia kjent for omstendighetene rundt hennes tragiske død. Hun ble grusomt myrdet av en horde kristne. De skjøt henne ikke bare, men delte henne også i stykker.

Kvinnelige filosofer i middelalderen

I løpet av denne tiden i historien dreide tanken seg om tolkningene som filosofien hadde å tilby om den kristne religionen. Følgelig var det på denne tiden det velkjente forholdet mellom tro og fornuft eller Gud og fornuft ble produsert.

I høymiddelalderen dukket det opp en gruppe kvinnelige tenkere kalt mystikere. De søkte direkte møter med Gud og prioriterte ham fremfor mennesket.

Hildegard von Bingen

Denne tyske mystikeren født i år 1098 var en viktig skikkelse i datidens religiøse og kulturelle liv. Hun hadde et helhetlig og symbolsk syn på universet. Faktisk mente hun at det eksisterer et forhold mellom alle og alt fordi mennesker er en del av verden. På sin side er verden Guds skapende verk.

Hildegard tenkte på betydningen av kunnskap og utdanning for kvinner. Hun tok også til orde for likestilling i kirken og samfunnet. Slik sett ble hun ansett for å være en filosof som hadde proto-feministiske tanker som overgikk hennes egen tid.

Marguerite Porete

Hun ble født i Frankrike i 1255. Hun skrev en enkelt artikkel med tittelen The Mirror of Simple Souls, som hun ble avvist for av kirken. I 1310 ble hun faktisk brent på bålet for kjetteri.

I sin avhandling beskrev Marguerite hvordan sjelen eller ånden kan frigjøres. Hennes svar fikk kirkens hat fordi hun uttalte at for å oppnå frigjøring av sjelen, burde mandater og religiøse normer legges til side. Til tross for dette fornektet hun ikke Gud og var ikke ateist. Faktisk lette hun etter et direkte møte med ham uten mellomledd.

Marguerite stilte spørsmål ved kristendommen. Dette var revolusjonerende i en tid da religionsfaget ikke var oppe til debatt.

Katarina av Siena

Hun bodde i Siena mellom 1347 og 1380. Hun var en innflytelsesrik skikkelse innen datidens politikk og religion da hun deltok i korstogene, i tillegg til å fremme foreningen av den katolske kirke.

Når det gjelder filosofien hennes, fokuserte hun på mennesker og deres forhold til andre og Gud. Dette var i en tid da man trodde at Gud bestemte mellom godt og ondt. Katarina mente imidlertid at folk hadde frihet til å velge å handle riktig eller feil. Fra et religiøst perspektiv mente hun at Gud hadde gitt menneskene denne valgfriheten.

Christine de Pisan

Hun ble født i Venezia i 1365 og var den første kvinnen som gjorde forfatterskapet sitt yrke. Blant hennes filosofiske hovedverk var det viktigste Le Livre de la cité des dames skrevet i 1404. I den beskrev hun byggingen av en ideell stat, en kvinneby der det gode hersket.

Hun personifiserte fornuft, rettskaffenhet og rettferdighet i form av tre kvinner. De hadde ansvaret for å sikre at disse dydene regjerte i den ideelle byen. I denne utopien var rettferdighet, felles beste og respekt for andre av største betydning.

Denne filosofen støttet også utdanning og økonomisk uavhengighet for kvinner.

Christine de Pisan var en viktig skikkelse i feminismens historie. Faktisk var hun en aktiv forsvarer av kvinners rettigheter og likestilling i en tid da disse spørsmålene ikke var oppe til diskusjon.

Moderne kvinnelige filosofer

I moderne tid begynte filosofifeltet å fokusere på menneskets fornuft eller intellekt. På denne tiden med store vitenskapelige utviklinger var René Descartes den moderne filosofiens far. Imidlertid fantes det også kvinnelige filosofer.

Margaret Cavendish

Margaret Cavendish, hertuginne av Newcastle, ble født i år 1623. Hun var en av de første tenkerne som reflekterte over økologi. Hun sa at mennesket ikke hadde noen rettigheter over naturen, og kunne ikke dominere den etter eget ønske. Faktisk var hun en tenker som var langt foran samtiden der disse spørsmålene var hovedaksen for filosofisk refleksjon.

Hennes betydning i det engelske samfunnet i det syttende århundre lå i det faktum at hun var den første forfatteren som rettferdiggjorde kvinners stilling i landet sitt. I tillegg stilte hun spørsmål ved de patriarkalske skikkene i hjemmelivet

Margaret Cavendish var en kvinnelig vitenskapsmann og blant hennes mange prestasjoner var å ha fått tilgang til Royal Society of London. Denne institusjonen er en av de eldste og mest prestisjefylte innen vitenskap og vitenskapelig forskning. De viktigste og mest innflytelsesrike forskerne var medlemmer, som Isaac Newton.

Mary Astell

Mary Astell ble født i Newcastle-upon-Tyne mellom årene 1666 og 1668, og reflekterte over likestillingen mellom menn og kvinner. Hun mente at begge kjønn hadde intelligens og som sådan burde bruke den ved å utøve den gjennom tanken.

Astell ønsket også at alle skulle få en utdanning, spesielt kvinner. Hun baserte sitt standpunkt på at det kvinnelige kjønn fortjente å ha tilgang til tilstrekkelig opplæring og var likestilt med det mannlige kjønn. Hun mente at kvinner gjennom dette kunne bli frigjort.

Til tross for at hun så åpenlyst gikk inn for kvinner, mente hun at menn var bedre kvalifisert for offentlige eller politiske spørsmål.

Kvinnelige filosofer på 1900-tallet

Filosofi i denne perioden var preget av hensynet til mennesker i deres daglige liv. Den reflekterte også over spørsmålet om å være menneske etter to verdenskriger.

Edith Stein

En tysk filosof født i 1891, hennes tenkning var en syntese mellom tysk filosofi og den kristne tradisjonen. Hennes refleksjoner dreide seg om mennesket, samfunnet og fellesskapet.

Hun mente at samfunn fjerner individer fra hverandre siden individualisme får oss til å se andre som ting og ikke som mennesker. På den annen side, i fellesskap, lever individene med hverandre og bygger bånd med hverandre.

Hun hevdet at refleksjonen og søken etter meningen med oss som mennesker begynner når det er akseptert at vi er subjekter «kastet inn i verden». Med andre ord, vi er en del av verden fordi vi lever i den. Folk kan ikke leve isolert, men trenger andre for å ikke føle seg rykket opp og alene.

Simone Weil

En fransk filosof og politisk aktivist født i 1909, Simone Weil var viktig i kampen for sosial rettferdighet og likhet. Hun mente at disse verdiene var grunnleggende for samfunnet og at de burde fremmes slik at de blir respektert.

I tillegg vurderte hun at vi som mennesker er vesener som har blitt rykket opp med rot på grunn av vår daglige rutine. Men hvis vi vendte tilbake til oss selv, til essensen som skiller oss fra andre vesener, kunne vi slå rot. Men for å frigjøre oss fra alle verdslige lenker, må vi også komme bort fra oss selv og møte Gud.

Med hensyn til sin etikk, mente hun at det å leve i solidaritet med andre utgjorde essensen av å være menneske.

Hannah Arendt

En tysk filosof født i 1906, Hannah Arendt ble ansett for å være en av de viktigste tenkerne på 1900-tallet. Hun reflekterte over mennesket. Spesielt vår ankomst til verden. Hun kalte det natalitet og det gjaldt evnen til å starte på nytt som vi som mennesker besitter.

Arendt tok også opp det faktum at hun forsto at mennesker er forskjellige fra hverandre. I den forskjellen ligger en unik singularitet som gjør oss til den vi er.

Hun reflekterte også over menneskelige handlinger og tanker fordi hun mente at vi burde tenke og snakke med oss selv for å gjøre godt. Ellers ville vi vært tankeløse vesener som ikke tenker over våre egne handlinger, og vi kan utføre dårlige handlinger uten engang å være klar over det. Disse tankene finner vi i boken hennes, med tittelen Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet.

Simone de Beauvoir

Hva skjer med døden hvis du ikke lenger tror på Gud? Simone Beauvoir mente at mennesket i hovedsak er fritt og innflytelsesrikt. Med andre ord, vi er bare avhengige av oss selv og av alle vesener som er utenfor rom og tid. Subjektivitet eller menneskelig individualitet er sentrale punkter i hennes filosofi.

De Beauvoir mente at menneskelig handling var grunnleggende; gjennom det, er vi gitt eksistens. Tross alt, hvordan kan vi føle oss i live hvis det ikke er noen handling? Hun mente også at hver handling har et mål. Vi handler av en grunn. For eksempel er et av målene til universitetsstudenter å oppnå en grad.

Når det gjelder etikk, mente hun at menneskelige handlinger og beslutninger har innvirkning på hele arten. Dette er fordi friheten som individet nyter godt av tilhører menneskeslekten. Slik sett overskrider den individuell subjektivitet og reflekterer over individet og deres forhold til andre. Derfor tilsvarer ansvaret for deres handlinger helt det å være menneske og er ikke avhengig av noen guddommelig enhet.

I boken sin med tittelen Det annet kjønn reflekterte hun hovedsakelig over kvinner. Hun hevdet at det feminine kjønnet ikke trenger å vurderes i relasjon til mannen. I stedet argumenterte hun for at kvinner også har muligheten til å skape sitt eget vesen gjennom seg selv. Derfor mente hun at man ikke blir født som kvinne, men heller blir det.

Usynligheten til kvinnelige filosofer i historien

Hvorfor vet vi så lite eller ingenting om kvinnelige filosofer i historien? Den engelske filosofen, Miranda Fricker, hevder at det skyldes epistemisk urettferdighet. For henne blir visse kunnskapsemner skadet, enten fordi deres samtidige ikke forstår budskapet deres eller fordi deres bidrag har blitt direkte ignorert. Derfor lider kvinner av denne urettferdigheten, og det forklarer hvorfor få kvinnelige karakterer er kjent i filosofihistorien.

Som du kan se, har det vært mange kvinnelige filosofer gjennom historien. Dessuten har deres bidrag til filosofien vært viktige uavhengig av deres status som kvinner. Selv om de noen ganger har blitt ignorert, gir dette arbeidet deres enda mer fortjeneste.

Redaksjonell forsidebilde: Oleg Senkov / Shutterstock.com