Kreativ håpløshet: Lyset ligger forbi ubehaget

Forståelse, aksept og adapsjon er alle deler av kreativ håpløshet. Lær mer om dette terapeutiske verktøyet og hva det kan gjøre for deg i denne artikkelen.

Vurdert og godkjent av psykologen Sergio De Dios González.

Skrevet av Valeria Sabater

Siste oppdatering: 27 desember, 2022

Kreativ håpløshet er en påminnelse om at vi før eller senere må møte og håndtere våre omstendigheter. Langt ifra å fôre vårt repertoar av unnvikende atferd, inviterer denne teknikken oss til å akseptere vår virkelighet. Vi må godta håpløsheten og deretter lage et nytt veikart. Vi må skape en ny, lysere hensikt for livene våre, der det finnes håp.

Kreativ håpløshet er en del av aksept- og forpliktelsesterapi. For de leserne som ikke har hørt om denne formen for terapi før, kan vi fortelle at den er en såkalt tredje generasjons atferdsorientert psykoterapi.

Denne formen for terapi har en tendens til å skape positive og transformerende endringer i mennesker som bruker den. Dette skyldes i hovedsak to svært viktige komponenter av terapien. Først og fremst bekjemper den automatiske tanker. Disse tankene fører kun til lidelse. For det andre er aksept- og forpliktelsesterapi preget av direkte, menneskelig og fullstendig interaksjon med pasienten. Gjennom en flytende og komfortabel dialog, fri for dømmende kommentarer og fordommer, endres pasienten og vil samtidig utvikle en mer adaptiv atferd.

Når det kommer til det å fremme de nevnte endringene i pasienten, er det vanlig å bruke et verktøy som kalles kreativ håpløshet. Dette verktøyet kan hjelpe pasienten med å oppdage sin verdi som menneske. Det hjelper pasienten med å oppnå en trygghet og harmoni der det kan genereres nye muligheter og en tilstand egnet for å få mest mulig ut av dem.

Hva er det kreativ håpløshet består av?

For å forstå kreativ håpløshet vil vi begynne med å fortelle en historie. Historien handler om en bonde. Noen tilbyr han en merkelig oppgave som vil gi han store fordeler. Oppgaven består av å jobbe i en åker kun med en spade og et esel. Det er bare en hake: han må gjøre det med bind for øynene.

Bonden begynner på oppgaven han har fått og følger instruksjonene. Men det han ikke vet, og ikke kan se, er at hele åkeren er full av hull. Som du kanskje kan tenke deg, falt bonden ned i et av disse hullene. Uten å vite hva han skulle gjøre eller hvordan han skulle komme seg opp, tok bonden av bindet for øynene sine og brukte det eneste han hadde, spaden sin. Gjennom nesten en hel dag gravde han tunneler mellom hullene og nye hull. Til slutt innser han at det eneste han vil klare å oppnå er å grave seg dypere ned.

Når han endelig forsto dette, bestemte han seg for å revurdere situasjonen han befant seg i og velge en ny strategi. Han bestemte seg for å forsøke å finne en annen måte å bruke spaden på. Dette lille eksempelet illustrerer det som er essensen av kreativ håpløshet. Vår egen unnvikende atferd drar oss ned i en større desperasjon og gjør problemene våre enda mer kompliserte.

Målet med kreativ håpløshet

Når en person starter timer hos en psykolog bringer de ofte med seg forvrengte tanker, defensive barrierer, feilaktige tankeganger, bagasje, en bortkastet nåtid og en angst for selve livet. Dette er åpenbart nesten fra første time.

Å få pasienten til å gå fra timen med en følelse av å være “litt bedre” er ikke lett. Det er heller ikke hovedformålet med psykologisk terapi. Det må designes og lages et veikart som kan gi pasienten håp. Men hvordan kan vi oppnå det? Hvordan kan vi få en pasient til å føle mer entusiasme når de har så mye mørkt i sinnet sitt? Uansett hvor merkelig det kan virke, er kreativ håpløshet en god start. Det er et kraftig verktøy som kan være en løsning. La oss se på hvorfor.

Årsakene til hvorfor kreativ håpløshet er et kraftig verktøy

• Det første målet med kreativ håpløshet er å få pasienten til å akseptere de indre negative opplevelsene de ikke kan kontrollere. De burde ikke prøve å bekjempe dem, prøve å unnslippe dem, eller bli besatt av dem; I stedet bør de omfavne håpløsheten og innse at deres gamle vei ikke førte noe sted. “Jeg godtar det, for så å la det gå.”
• Etter at pasienten har akseptert disse smertefulle eller bekymrende realitetene, bør psykologen omdirigere samtalen. De bør gjøre dette gjennom en dialog som oppmuntrer til ulike alternativer eller måter ut av situasjonen pasienten befinner seg i, sammen med positiv forsterkning, en hensikt og ekte håp.
• Ved å bruke empati, kan psykologen få pasienten til å se de tingene som nå ligger i fortiden. De kan få dem til å se de tingene som bare forårsaket lidelse og som ikke lenger er nødvendige. Denne håpløsheten kan fungere som en “trigger” eller utløser. Det kan være et verktøy for å finne nye måter ut av vonde eller dårlige situasjoner og omstendigheter. Det er som at idrettsutøvere først går bakover for å kunne hope høyere.

Lyset i enden av tunnelen

Vi burde også ta i bruk kreativ håpløshet i andre områder av livene våre. Alle av oss, på en eller annen måte, har forsøkt å flykte fra noe. Ofte, uten å vite hvordan, ender vi opp med å gjøre ubehaget vi forsøker å rømme fra verre. Det er som om du besøker en ny by og raskt ender opp med å kjøre i sirkler fordi du ikke kjenner den.

For å unnslippe den vonde sirkulære veien og å se lyset som ligger forbi ubehaget, må du først forstå at det ikke er hensiktsmessig å bruke de samme gamle strategiene. De vil kun gi deg de samme gamle resultatene. Du må bryte sirkelen, slutte å forsøke å rømme, og akseptere det faktum at du har gått deg bort og ikke er på vei noe sted. Først da kan du se utover. Etter det, kan du løfte hodet ditt høyt og endelig komme fri fra din egen felle. Du kan nå oppdage nye, sunne veier som vil føre deg til frihet.