Komparativ lidelse: Sammenligning av smerten din med andres

Har du noen gang møtt noen som er fast bestemt på å få deg til å tro at de har lidd mer i livet enn deg? Lidelse kan ikke måles, men vi lever i et samfunn der alt ser ut til å ha en skala. Vi analyserer det.

Skrevet og verifisert av psykologen Valeria Sabater.

Siste oppdatering: 10 februar, 2023

Når du gjennomgår og blar gjennom sosiale medier, kommer du over mange personlige historier. Ofte er de vitnesbyrd fra folk om deres personlige problemer, tragedier eller kamper med mental helse. Men når du leser disse historiene, tenker du kanskje «Jeg har lidd mye mer enn deg, men jeg publiserer det ikke.»

Som menneske har du en nysgjerrig vane. Du har en tendens til å måle andres lidelse opp mot din egen. Dessuten har du en tendens til å anta at noen som aldri har møtt noen motgang ikke vet noe om menneskelig eksistens. På den annen side tror du at de som har vært så uheldige å gå gjennom tilsynelatende uendelige problemer besitter umåtelig erfaring og visdom.

Fra det øyeblikket du begynner å klassifisere smerte, nekter du andre muligheten til å føle den. Det er noe vi som mennesker alltid har gjort. Dessuten, med bruken av sosiale medier for noen tiår siden, har denne trenden blitt langt mer synlig.

Komparativ lidelse

I barne- og ungdomsårene har du kanskje ofte befunnet deg i slike situasjoner. Dessuten undervurderer voksne ofte skuffelsene som de aller minste opplever. For eksempel, når et barn krangler med sin beste venn, kan faren eller moren fortelle dem at det ikke gjør noe, og at de snart vil få nye venner.

På samme måte, når en tenåring gjør det slutt med sin første kjærlighet, kan de eldste insistere på at de fortsatt har mye å leve for. «Det finnes mange flere fisk i havet!» forteller de dem. Men for disse unge menneskene føles ulykkeligheten som verdens undergang. Du kan sikkert huske noen av dine egne tidligere erfaringer?

Komparativ lidelse definerer tendensen til å bedømme andres ulykker gjennom prismen av våre egne erfaringer. Denne praksisen med å klassifisere ubehag og gi dem en skala er både negativt og skadelig.

Du ugyldiggjør ikke bare andre menneskers realiteter, nekter du dem muligheten til å uttrykke seg. Du kan også fungere som dommer og diktere hvem som har rett til å klage og hvem som ikke har det. Men i virkeligheten krever lidelse, i alle dens former, empati, ikke dømming.

Konsekvensene av å oppheve en annens ubehag

Når du bruker komparativ lidelse på en annen person, delegitimerer du dem. Du får dem til å tro at deres skam, frykt og bekymringer ikke er gyldige fordi du (tilsynelatende) har gått gjennom langt verre omstendigheter.

Å ugyldiggjøre noens emosjonelle opplevelse er å gjøre deres egen historie, behov og muligheter for vekst usynlig. Det er en åpenbar form for overgrep som bør vurderes av samfunnet.

En studie utført av Wesleyan University (USA) hevder at folks følelser ikke bare kan forstås fra et psykobiologisk eller nevrologisk synspunkt. Det er også et kulturelt fenomen. Noen ganger kan dessuten den omkringliggende konteksten (familie, skole, venner osv.) virke som en hemmer av visse følelser og emosjoner. Dette er en kontraproduktiv praksis dypt forankret i hverdagen.

Lidelse er ikke en konkurranse

Lidelse er ikke en konkurranse der noen alltid må vinne førstepremien. Det er heller ingen klassifisering av lidelse etter visse grader og nivåer. Når det er sagt, har samfunnet en nesten irrasjonell besettelse av å stemple alt. Dette forklarer komparativ lidelse.

I tillegg bør faktoren narsissisme eller iboende egoisme ikke ignoreres. Noen mennesker liker å understreke hvor mye de har lidd i livet. Selv om dette kan være tilfelle, gir det dem ikke rett til å undervurdere andres ulykke. Å sammenligne ulykke og smerte er en felle, en de facto feil som bare kan løses med empati.

Når du undervurderer din egen lidelse

Du lurer kanskje på hvordan du eventuelt har rett til å klage når det finnes mennesker som har det langt verre enn deg. Men komparativ lidelse manifesterer seg også når du er den som forringer dine egne erfaringer ved å sammenligne dem med andre. Dette kan få deg til å si skadelige ting som:

«Jeg har det dårlig i jobben min, men jeg må tåle det fordi noen mennesker ikke engang har jobb» eller «Jeg er ulykkelig og hater meg selv, men jeg har ingen rett til å klage fordi min beste venn har nettopp mistet faren sin, og det er langt verre for henne».

Å sammenligne dine erfaringer med andres liv kan også være en virkelig farlig form for ugyldiggjøring. Som skribenten, Brené Brown sier, er det en måte å legge ned veto mot sårbarheten din på og ikke møte hva det enn er som forringer din egen eksistens. Det du ikke kaster lys på forblir i dvale, og forsterker følelsen av ubehag.

Til slutt, husk alltid, lidelse er lidelse. Den forsvinner ikke bare fordi det er mennesker som tilsynelatende har det verre enn deg. Komparativ lidelse gjør deg syk og bitter. Du må ha medfølelse med deg selv og empati med andre. Ubehag og tristhet er ikke en konkurranse, og heller ikke dimensjoner som krever dømming. De er sår som krever din oppmerksomhet og respekt.