Hvordan reagerer hjernen på fraværet av en kjær person?

Fraværet av en kjær person er smertefullt uansett hvem du er. Selv om kjærlighet og tap er en del av livet, klarer vi aldri helt å akseptere det.

Selv om vi vet at ingenting varer evig, er det som om vi nekter å akseptere at det er sant. Det er et slags psykologisk opprør.

Mange ganger sier vi at det er en motsetning mellom hodet og hjertet. Hodet forteller oss at vi må godta fraværet, men noe dypere nekter oss å senke beskyttelsen vår og akseptere tapet.

Dette skjer fordi både nærværet og fraværet av en kjær person utløser reaksjoner i områder der vi har liten kontroll. I kjærlighet og sorg er psykologiske prosesser involvert.

Det er disse endringene som er fysiske og overgår det vi kan forstå og håndtere. Det forklarer den såkalte «selvmotsigelsesteorien».

Selvmotsigelsesteorien

Selvmotsigelsesteorien ble utviklet av Solomon og Corbit i 1974. I følge denne tilnærmelsen, prøver hjernen vår å søke emosjonell balanse. Måten den velger å gjøre dette på, er ved å nøytralisere følelser.

For å gjøre det, utfører den en motvirkende operasjon: når en intens følelse dukker opp og tar vekk stabiliteten, er svaret å produsere den omvendte følelsen. Dette kalles også “korrektiv emosjonell stimulans”.

I følge denne teorien, er svarstimulansen svak i starten. Men den øker gradvis i styrke. Ut fra disse prinsippene kan vi delvis forklare både hva som skjer ved avhengighet og etter et emosjonelt tap.

Når den første følelsen dukker opp, er den veldig intens. Den har ingen motsetning og når derfor et maksimumsnivå. Det er det som skjer, for eksempel, når vi blir forelsket.

Men gradvis dukker den motsatte stimulansen opp. Selv om den ikke merkes i starten, får den gradvis nok styrke til å nøytralisere den opprinnelige følelsen.

Selvmotsigelsesprosessen og fraværet av en kjær person

I cerebrale termer, har fraværet av en kjær person effekter som ligner på abstinens ved avhengighet. I begge tilfeller er det en opprinnelig stimulans og en “korrigerende stimulans”.

La oss ta alkohol som et eksempel. Den som drikker føler euforiske reaksjoner. Han er ubegrenset og “bedøvet” mot ubehag. Neste dag skjer det motsatte. Han kan være deprimert, usikker og ønske å oppnå den opprinnelige stimulansen gjennom å drikke mer.

Når det kommer til ømhet og kjærlighet, er ømheten den opprinnelige stimulansen. Det oppstår forbindelse, et behov for den andre personen. Glede når man ser dem. Spesielt for par, er den opprinnelige stimulansen veldig sterk.

Samtidig dukker den motsatte stimulansen opp. Det er derfor, over tid, den opprinnelige intensiteten blir erstattet av en “nøytral” følelse.

Men, dersom et fravær oppstår, skjer en dekompensasjon. Den opprinnelige stimulansen forsvinner og bare den korrigerende stimulansen blir igjen og intensiveres. Vi opplever dette gjennom tristhet, irritabilitet og motstridende følelser.

En kjemisk årsak

Alle følelser oppstår organisk. Det betyr at for hver reaksjon, er det en tilsvarende psykologisk prosess som involverer kjemiske endringer i hjernen.

Når vi elsker noen, gjør vi ikke bare det med sjelen, men med grunnstoffer og måten de manifesterer seg på i kroppene våre.

Det er derfor fraværet av en kjær person ikke bare er et følelsesmessig vakuum. Det blir skapt mye oksytocin, dopamin og seratonin gjennom kjærlighet.

Når disse kjemikaliene ikke lenger er der, lider kroppen av ubalanse. Det tar tid før de motsatte prosessene setter i gang: den korrigerende stimulansen som vil få kroppen tilbake i balanse.

Hvilken nytte har vi av å vite alt dette? Bare nytten av å forstå at fraværet av en kjær person har store konsekvenser for både sinnet og kroppen vår. At vi må gå gjennom en tilpasningsprosess for å finne balanse, og at denne prosessen kan ta litt tid.

Mange ganger må vi bare la denne prosessen skje. Vi må stole på at vi er laget for å være i balanse.