Historien om nevrovitenskap: En kortversjon

Hvilke hendelser skiller seg ut i nevrovitenskapens historie? Hvordan har kunnskapen vår om hjernen kommet dit den er i dag? I denne artikkelen skal vi se på de viktigste øyeblikkene i nevrovitenskapens historie.

Historien om nevrovitenskap begynte for mange, mange år siden. I det 5. århundre f.Kr., dissekerte Alcmaeon av Croton et dyr da han oppdaget den optiske nerven. Funnene hans gjorte at han fant på en teori om at tanker og følelser holder til i hjernen. For å svare på denne ganske moderne teorien, holdt Aristoteles fast i det gamle argumentet om at menneskelige intellektuelle prosesser finner sted i hjertet. Aristotle (og mange av dem som levde på samme tid) mente at hjernen var ansvarlig for å kjøle ned blodet som hjertet overopphetet.

Senere utviklet Hippokrates humoral-teorien. Han foreslo at menneskers fysiske helse og sykdom var basert på balansen av våre fire kroppslige væsker. Ifølge Hippokrates, ville en ubalanse i proporsjonene av disse væskene føre til sykdom eller personlighetsendringer. Den greske legen og filosofen Galen var uenig i humoral-teorien. Han argumenterte med at hjernen var ansvarlig for å behandle følelser og minner.

Mellom 1630 og 1650, utviklet Rene Descartes den mekanistiske teorien. Han skrev også om dualiteten mellom kroppen og sjelen, der hjernen ville være ansvarlig for atferden vår. Ikke bare det, men han mente at epifysen var kommunikasjonsforbindelsen mellom de to dimensjonene. Hans ideer plasserte ham fremst i debatten om sinnet og hjernen, som fortsatt plager nevroforskere den dag i dag.

Nevrovitenskap i det 19. århundre

Localizationism

I 1805, publiserte Gall en artikkel om frenologi. Han argumenterte for at det er et spesifikt område i hjernen for hver mentale prosess. Denne teorien om localizationism fikk forskere til å se på mentale prosesser enda nærmere hjernen. I løpet av forskningen, forklarte Brodmann 52 områder i hjernen, samt deres tilhørende prosesser.

Forskere mente også at utviklingen av visse ferdigheter og egenskaper var relatert til en økt størrelse i tilsvarende hjerneområde. Dette var begynnelsen på konseptet om at hjernen er et dynamisk organ som kan tilpasse sin fysiske struktur etter miljømessige behov, mens den fortsatt ga nok plass til de viktigste ferdighetene.

Alle disse teoriene førte forskerne til å tro at de kunne gjenkjenne folks intellektuelle og morale evner ved hjelp av størrelsen og formen på hodeskallene deres. Selvsagt hadde ikke disse forskerne tilgang til den nevrobildeteknologien vi har i dag.

Konnektivisme

I 1861 underviste Pierre Paul Broca ved Society of Anthropology of Paris om en pasient som hadde skadet hodet. Pasienten mistet evnen til å snakke, men kunne fortsatt forstå hva folk sa. Dette var det første beviset forskningssamfunnet hadde på at det var et forhold mellom hjernen og språk. Det spesifikke området i hjernen ble senere kalt Brocas senter.

I 1874, gjorde Carl Wernicke en lignende oppdagelse. Han hadde pasienter som kunne snakke, men ikke forstå. Dette første til et nytt perspektiv kalt konnektivisme. Denne teorien argumenterte for at bare de mest grunnleggende funksjonene er begrenset til spesifikke områder av hjernen. Mer komplekse funksjoner er derfor et resultat av samspillet mellom forskjellige områder.

I 1885, skrev Hermann Ebbinghaus de første publikasjonene om hukommelsen. I sine essayer, beskrev han evalueringsmetodene som forskere fortsatt bruker den dag i dag. Kort tid etter, begynte forskere å bruke begrepet “nevron” eller “nervecelle”, takket være arbeidet til Santiago Ramón de Cajal i 1891.

Historien om nevrovitenskap i det 20. århundre

På begynnelsen av det 20. århundre, påvirket to verdenskriger utviklingen av nevrovitenskap. Første verdenskrig etterlot mange døde, men også mange sårede.

Det var tusenvis av pasienter med nevrologisk skade, noe som økte behovet for nevrologisk rehabilitering eksponentielt. Det var et sterkt push for mer forskning på hjernen og nevrologiske problemer. I løpet av andre verdenskrig, ble nevrovitenskap solidifisert som en disiplin. Viktige nevroforskere som Alexander Romanovich Luria utviklet også viktige nevrofysiologiske intervensjoner i løpet av denne tiden.

I 1962, lanserte Massachusetts Institute of Technology (MIT) organisasjonen kjent som Neuroscience Research Program. Målet med programmet var å koble sammen forskere som jobbet innen atferd og nevrologi fra universiteter over hele verden. De hadde ukentlige møter, konferanser og debatter som belyste forskjellige universitetsutdannelsesprogrammer.

Fra dette samarbeidet dukket Society for Neuroscience opp, som ble grunnlagt i Washington i 1969. Dette er fortsatt det største vitenskapssamfunnet i verden, men omtrent 37,000 medlemmer. Det er en global referanse for utviklingen i nevrovitenskap, og de holder et årlig møte som vanligvis tiltrekker seg mer enn 30,000 deltagere.

Takket være innsatsen til disse organisasjonene og det vellykkede tverrfaglige samarbeidet som fant sted, publiserte National Advisory Neurological Disorders and Stroke Council en rapport i 1990, kalt “Decade of the Brain: Answers Through Scientific Research“. Rapporten identifiserte fjorten kategorier av under-undersøkte nevrologiske lidelser, noe som førte til en “boom” i nevrologisk forskning.

Det 21. århundret og den fremtidige historien om nevrovitenskap

I 2002, lanserte forskere Blue Brain-prosjektet. Med dette håpte de å skape en simulering av et pattedyrs hjerne på et molekylært nivå, slik at de kunne studere strukturen. Mange land verden over ble med på dette spennende prosjektet.

Deretter, i 2013, annonserte Barack Obama begynnelsen på et prosjekt kalt BRAIN. Dette forslaget er på samme nivå som Human Genome Project. Målet er å utvikle et detaljert og dynamisk kart av menneskehjernen. USA investerte i utgangspunktet 110 millioner dollar til initiativet. Dette er en flott ny utfordring for USA, og også det verktøyet de håper å lede fremtidig hjerneforskning med.

Europa har imidlertid en liten fordel over USA i dette spesifikke området. Samtidig som Obama annonserte BRAIN-prosjektet, implementerte Europa et initiativ kalt HUMAN BRAIN. De planla å investere over 1 billion Euro i prosjektet. Målet var å gjøre betydelige fremskritt i vår forståelse av den menneskelige hjernen i løpet av de neste ti årene.

For å konkludere, er historien om nevrovitenskap svært fascinerende. Forskere har tatt utrolige skritt over årene, og vår forståelse av menneskehjernen er mer sofistikert enn noensinne. Likevel slutter det ikke her, fordi økt interesse og investering i forskning på menneskehjernen betyr at det er mange utrolige oppdagelser som ennå ikke har skjedd.