Har du hørt om "dødskafé?" Det er en interessant idé...

18 april, 2018
 

Døden har blitt et emne som er tabu i mange samfunn, over mange tidsperioder. Vi trenger ikke gå langt, det er fortsatt sånn i dagens samfunn. Samtidig, føler vi døden veldig forskjellig når det skjer lang unna og når det skjer nær oss, når det er virkelighet og når det er fantasi. En dødskafé er et sted der vi kan snakke om vår frykt.

Hvor mange dødsfall er det i en Hollywood film? I mange av disse dør alle på en gang og hovedkarakteren skryter kanskje til og med av det. Samtidig, hvis du har det vanskelig eller ønsker å snakke om døden i det virkelig liv, er det mange som reagerer med stillhet.

For ikke lenge siden var det en psykiater i Argentina som la igjen en kommentar angående dette på et nettforum. Han sa at han fikk flere og flere pasienter som ikke klarte å komme over smerten ved å miste en de var glad i. Denne profesjonelle personen var overrasket. Det pleide å være folks familier og omgivelsene rundt dem som hjalp til med dette. Nå om dagen er det et mye større antall folk som må gå til en lege for å finne noen som vil lytte til dem når de ønsker å snakke om tap.

“Sov med en tanke om døden og våkne opp med en tanke om hvor kort livet er.”

Uansett hvor ubehagelig vi måtte synes at det virker, det ser ut til at det ikke finnes noe sted eller noen villighet til å snakke om en så normal ting som døden. Mange har ikke noe valg, annet enn å leve igjennom smerten alene. Hvis de bringer det på banen, sier folk at de ikke må tenke på det. Eller de prøver å “distrahere” dem for å hjelpe dem igjennom smerten.

 

Dødskafé, en logisk idé

Det hele begynte med en idé den Sveitsiske sosiologen Bernard Crettaz hadde. Denne akademikeren var en professor på universitetet i Geneve i 1989. Han organiserte en utstilling kalt “dødelig lettelse”, og fikk en veldig positiv respons. Hovedkonklusjonen var at det var mange unge mennesker som ville snakke om døden, men de hadde ingen måte å gjøre det på.

Dødskafé

Derfor, senere i 2004, organiserte Crettaz selv det første møtet på en dødskafé som de kalte “Cafe Mortel”. Målet var å ha et sted der folk kunne snakke om døden. 250 mennesker deltok på møtet. De spiste noen små retter for så å snakke om emnet i mer enn 2 timer. Etterpå på var det en utveksling av ideer. Den eneste regelen var at de måtte være oppriktige og ha respekt for andres holdninger.

Idéen ble en så stor suksess at andre kopierte den med en gang. “Dødskaféer” begynte å dukke opp i forskjellige deler av verden. Nå er det 4403 total i 48 forskjellige land, på alle kontinentene.

Hvorfor må vi snakke om død?

Mange tenker at det å snakke om død betyr å ta opp et bittert tema uten grunn. Dette argumentet, framfor å komme med et ekte motiv, uttrykker frykt og angst som styrer bort fra konfrontasjon. I stedet ønsker de å skjule det under matten. Det er ingenting som er mer virkelig i livet enn døden. Og ingenting så uunngåelig. Et hvert menneske vil gå igjennom det og vil se noen de er glad i gå bort. En dødskafé kan hjelpe oss å ta hensyn til behovet for å snakke om døden.

 
Utsikt

Å snakke om døden, kan skape en viss angst først. Det er fordi vi bruker ord for å nærme oss et ukjent territorium. Men hvis du åpner sinnet til emnet og står i mot frykten, blir det mer naturlig over tid. For enhver som lever med en sykdom, eller er nær noen som har det, kan det å henvende seg til det direkte være veldig lindrende. Det skaper fred og styrke i den fasen hvor døden er en realitet.

For friske mennesker som ser på døden som noe fjernt, kan denne typen samtale også være til stor hjelp. Døden kan være et tabu. Å snakke om det på en dødskafé, betyr å lære å akseptere tanken uten så stor frykt.

Dette blir et veldig verdifullt verktøy når vårt eller andres liv er i siste fase. Å snakke om det skaper ikke mer smerte, det hindrer den. Det gir også en større mening og verdi til livet selv.

Emma Kenny, en godt kjent britisk psykolog, oppsummerer det med å si, “Vi tilbringer mye tid på å skyve døden langt bort fra oss og på å tenke at det bare er noe som rammer andre mennesker. En av de tingene folk har vanskeligst for å innse er hvor skjørt livet er.” Paradokset her er at ved å innse den skjørheten, kan vi finne et betydningsfullt verdenssyn som vil hjelpe oss å se mye av det vakre som er i livet selv. For når vi symbolsk fjerner oss fra døden, mister vi dette av syne.