Friedrich Nietzsche og viljen til makt
Friedrich Nietzsche var en av de viktigste filosofene i det 19. århundre, sammen med andre fremtredende skikkelser som Sigmund Freud og Karl Marx. Mange plasserer disse tenkerne innenfor konseptet om “mistenksomhetens hermeneutikk”, på grunn av deres ønske om å avdekke usannheter gjemt under de opplyste verdiene rasjonalitet og sannhet. Nietzsche, spesielt, snakket om viljen til makt. Det er det vi skal snakke om i denne artikkelen.
Ifølge Nietzsche er den vestlige kulturen forminsket ved å ha søkt å etablere rasjonalitet i alle livets aspekter. Helt siden starten av den vestlige kulturen i Hellas representerte rasjonaliteten alltid et tegn på dekadens. Alt som motsetter seg verdiene om menneskets instinktive og biologiske tilværelse er dekadent.
For å forstå Nietzsches filosofi, må vi huske hans harde kritikk av Platon, for å postulere ideenes verden. Hans filosofi avviser alle metafysiske feller: den rasjonelle verden, den moralske verden og den religiøse verden. Det grunnleggende prinsippet i Nietzsches filosofi er livsbegrepet. For å forstå hva denne tenkeren forsto med “livet”, bør man ikke miste synet av den absolutte negasjonen av den rasjonelle platoniske verdenen.
Nietzsche og livsbegrepet
For den tyske filosofen var livet basert på to grunnleggende prinsipper: prinsippet om bevaring og prinsippet om økning.
Han slo fast at det kun finnes liv, i den grad det bevarer seg selv. Denne kapasiteten for bevaring skyldes selvfølgelig konstant bevegelse og behovet for utvidelse. Hvis det ikke er noen utvidelse i det vi bevarer, vil det dø. Livet er i stand til å utvide seg selv takket være hver eneste ting som holder oss i live. Dette viktige “rommet”, samt prinsippene som følger, er det som utgjør oss. Dette blir på sin side forstått som viljen til makt.
Viljen til makt i Nietzsche
Viljen til makt refererer til livets evolusjon. Man kan si at livet i seg selv er viljen til makt, siden livet virkelig erobrer det vi lengter etter. Samtidig gjør livet en innsats for å få det vi ønsker og dominere det vi besitter.
Viljen til makt er livet propellert mot en horisont der vi er i stand til å finne og få hva vi vil. Derfor ønsker den at ting skal utvide det den allerede har. Det er imidlertid viktig å si at viljen til makt må elske seg selv før den lengter etter noe annet. Bare på denne måten vil den øke det den har for å beholde det den allerede er i besittelse av.
Se for deg at du vil kjøpe en bil. Imidlertid har du ikke nok penger til innkjøpet for øyeblikket. Bevaringen av dette ønsket vil bare være mulig dersom du gjør en innsats og forsøker å utvide summen av oppsparte midler, slik at du kan kjøpe bilen du ønsker deg. Hvis du ikke gjør noe for å oppnå dette målet, ville ønsket bare forsvinne. Lengselen og motivasjonen vil ikke være der lenger.
Viljen til makt vil ha seg selv
Når viljen til makt ønsker å bevare seg selv, vil den automatisk forstå at den ikke vil kunne opprettholde alt den har erobret bare ved bevaring. I stedet, for å virkelig bevare det, må den utvide nye horisonter og erobre ny grunn.
Viljen til makt er tilsiktet, og projiseres mot livets verden, som er det eneste stedet hvor du kan få det du ønsker. Naturen til denne viljen er bevegelse; den vil ikke stoppe, den vil fortsette å utvide seg. Ifølge Nietzsche, dersom vi nøyer oss med det vi har for øyeblikket og ikke lenger forsøker å utvide det, vil vi dø (i en metaforisk forstand, noe som betyr at vår vilje til makt blir forstenet).
Nå, hvor ligger da sannheten? For denne tyske filosofen er det klart at sannheten ligger i viljen til makt, i hvert enkelt menneske. Ifølge Nietzsche er det er veldig nært forhold mellom sannhet og makt.
Den virkelige sannheten
Se for deg at en viss nyhetskilde publiserer en nyhet om morgenen. Alle andre nyhetskilder følger den videre, og hver og en av dem forteller historien fra perspektivet til ideologien de følger. Det er mer enn sannsynlig at hvert enkelt menneske vil anse den informasjonen som passer best med deres ideer som “sann”.
Tenk deg nå at på grunn av de ulike versjonene av nyhetssaken oppstår det nå kontrovers, og om kvelden kommer personer fra hver nyhetskilde sammen og skal diskutere den virkelige sannheten om hva som skjedde. Det er klart at sannhetene vil kollidere nettopp fordi det kun er tolkninger av fakta. Det er i dette øyeblikket at et kritisk sinn vil forstå at sannheten er maktens datter.
Når det er sagt, er det åpenbart at makt alltid vil støtte en hegemonisk sannhet, gitt at den er et kraftig uttrykk for viljen som ønsker å utvide, for å bevare seg selv. For å forstå dette, tenk på de totalitære regimene hvis sannhet var sannheten.
For Nietzsche er enhver vilje til makt som ikke har til hensikt å utvide for å bevare, kun et liv som er verdt ingenting: Det vi for tiden forstår som nihilisme (ordet nihilisme kommer fra det latinske nihil, et udefinert pronomen som betyr “ingenting”).
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Fernández, L. (2018). Sigmund Freud. Praxis Filosófica, (46), 11-41. Disponible en: https://praxisfilosofica.univalle.edu.co/index.php/praxis/article/view/6201
- Llácer, T. (2015). Nietzsche. El superhombre y la voluntad de poder. Batiscafo, S. L.
- Román, L. M. (2014). La voluntad de poder en Nietzsche. [Tesis doctoral, Universidad Iberoamericana]. Disponible en: https://ri.ibero.mx/handle/ibero/482
