Filosofien om psykiske lidelser: Viktige spørsmål

17 september, 2020
Hvordan definerer man psykiske lidelser og hvordan blir de diagnostisert? Filosofien om psykiske lidelser prøver å svare på dette, og andre viktige spørsmål.

Filosofien om psykiske lidelser er et tverrfaglig fagområde. Det kombinerer metoder og synspunkter fra filosofi, psykologi, nevrovitenskap og etikk for å analysere psykiske lidelser.

Filosofer som tar for seg psykiske lidelser ser på de ontologiske, epistemologiske og normative problemene som oppstår fra den vide forståelsen av psykisk lidelse. Et av de sentrale spørsmålene i denne filosofien er om det er mulig for konseptet med mentale lidelser å få en passende og objektiv vitenskapelig definisjon.

Dermed er et diskusjonspoeng om psykiske lidelser bør bli forstått som en form for mental dysfunksjon. Filosofien om psykiske lidelser analyserer også om mental sykdom er bedre identifisert som diskrete mentale enheter, med klare kriterier for inkludering/ekskludering, eller som punkter langs et kontinuum mellom normal og syk.

Filosofien om psykiske lidelser søker etter svar på blant annet definisjoner.

Filosofien om psykiske lidelser: En kritikk av diagnose-prosessen

Filosofer som kritiserer ideen om mentale lidelser argumenterer med at det ikke er mulig å definere begrepet “psykisk lidelse”. De argumenterer også for at kategoriene for mentale lidelser pålegger eksisterende normer og maktdynamikk.

Det finnes også mange spørsmål om rollen til verdier når det kommer til å forstå psykiske lidelser. Filosofer tenker på hvordan disse verdiene relaterer seg til konseptet om sykdom generelt.

Filosofer som er en del av bevegelsen for nevromangfold mener at samfunnet som en helhet trenger å revidere konseptet med psykisk lidelse. Det er viktig at det reflekterer de forskjellige typene av kognisjoner som mennesker utviser uten å stigmatisere individer som statistisk sett er “unormale”.

Problemet med diagnoser

I tillegg finnesdet et erkjennelsesmessig problem relatert til forholdet mellom psykiske lidelser og diagnoser. Historisk sett har hovedproblemet dreid seg rundt hvordan klassifiseringsrammeverk rundt mentale lidelser, spesielt DSM, relaterer mentale dysfunksjoner med observerbare symptomer.

I DSM-rammeverket kan mental dysfunksjon bli identifisert gjennom tilstedeværelsen eller uteblivelsen av et sett symptomer fra verifiseringslisten. De som er uenige med bruken av atferdsbaserte symptomer for å diagnostisere psykiske lidelser argumenterer med at symptomene er ubrukelige uten et passende teoretisk rammeverk for hva det betyr å si at en psykisk mekaniske er dysfunksjonell.

Dermed bør et diagnostisk system være i stand til å skille mellom en person med en genuin psykisk lidelse og noen som går gjennom en vanskelig tid i livet. Kritikere argumenterer med at DSM, slik det er i dag, ikke er i stand til å gjøre dette.

Er konseptet om psykiske lidelser i det hele tatt til å stole på?

Det finnes også relaterte spørsmål om verdienes art og rolle i psykiske lidelser. Det første spørsmålet er om psykisk lidelse er et verdinøytralt konsept. Sykdomslærer om psykiske lidelser forsøker å komme opp med verdinøytrale definisjoner på lidelser.

I en ideell verden ville konsepter i håndbøker som DSM reflektere en universiell, underliggende menneskelig realitet. De psykiske lidelsene de definerer bør ikke representere kulturelle, relative verdibedømmelser for hva som skjer i sinnet.

Filosofisk kritikk av konseptet med psykisk lidelse

Michel Foucault var en av de første kritikerne av ideen om psykisk sykdom og institusjoner for psykiske lidelser. Foucault argumenterte med at psykiatriske asyler historisk sett har vært et sted for å bruke modeller av rasjonalitet som privilegerte individer som allerede var i en maktposisjon.

Denne modellen ekskluderte mange samfunnsmedlemmer fra sirkelen av mennesker med rasjonell handling. Asyler var steder der samfunnet huset “uønskede” mennesker. Dermed forsterket de allerede eksisterende maktdynamikker.

Foucault mente at ideer om psykisk lidelse er sosiale konstruksjoner med samme funksjon som rase, kjønn, sosial klasse og seksuell orientering. Derfor bruker visse individer og institusjoner konseptet med psykisk lidelse for å opprettholde og utvide sin makt. Målet er å bevare sosial orden, noe som er definert av menneskene med makten.

Filosofien om psykiske lidelser tar opp viktig problematikk.

Filosofien om psykiske lidelser: Et konstruktivistisk perspektiv

Konstruktivisme kan innta en rekke holdninger til sosiale konstruksjoner og psykiske lidelser. En mindre radikal konstruktivist kan for eksempel argumentere med at kultur utgjør modeller for “ideell handling”. Deretter bruker samfunnet dem for å sette merkelapper på menneskelig atferd.

Fra dette perspektivet kan atferdsmessige symptomer være tilstede i alle kulturer. Dermed utvikler hver kultur en teori om ideell handling, noe som betyr at visse syndromer blir merket som “sykdommer”. Samtidig grupperer andre kulturer syndromene sammen på en annerledes måte, avhengig av verdiene sine.

Settet med atferd som vi merker som “symptomer på depresjon” eksisterer bare fordi leger har klumpet dem sammen, av mange forskjellige årsaker som vi ikke vil gå nærmere inn på her. Den eneste måten å da forklare hvorfor et spesielt sett av atferd, følelser eller tanker er gruppert sammen på den måten, er fordi leger og eksperter har skapt denne grupperinger.

Dersom du vil snakke om de karakteristiske atferdene involvert i et hjerteinfarkt, er det enkelt å se på den kausale historien som forener den særlige atferden. Symptomene på psykisk lidelser mangler på sin side en forklaring for å være gruppert sammen på en måte som er uavhengig av klinisk presentasjon.

Fra dette synspunktet er syndromene lignende de Ian Hacking kalte “interaktive typer”. Naturlige typer representerer grupperinger som eksisterer uavhengig av utenforstående meninger. Men med interaktive typer opplever individer seg selv i forhold til et etablert synspunkt; de endrer følelsene sine for å justere seg til en spesifikk type.

Eksempler på interaktive typer av psykiske lidelser

Man bør tenke på multippel personlighetsforstyrrelse (nå kjent som dissosiativ identitetsforstyrrelse) som en interaktiv type. Med andre ord er ikke multippel personlighetsforstyrrelse et grunnleggende problem med menneskelig nevrologi som forskere kan oppdage.

Når konseptet av multippel personlighetsforstyrrelse er identifisert, vil mange mennesker få denne merkelappen. Disse ideene vil lede til diagnoser uten underliggende årsaker i hjernen som kan bli oppdaget.

Denne merkelappen gjemmer effektivt andre mulige forklaringer på psykiske lidelser som er mindre essensialistisk, og til og med pluralistiske i filosofien.

For å konkludere, er filosofien om psykiske lidelser et perspektiv som på mange måter lærer psykologi å forstå en person utenfor det medisinske feltet og iatrogene merkelapper.