Et barns tegninger - Stadier og utvikling
Barn elsker å tegne og det er en måte de kan uttrykke sin oppfatning av virkeligheten på. De kan velge å uttrykke noe fra deres fantasi eller fra deres spesifikke syn på verden. Hvis vi ser på et barns tegninger, får vi et bilde av hvordan de ser verdenen de befinner seg i.
Forholdet mellom bildene som eksisterer i et barns sinn og tegningene deres er veldig nært. De mentale bildene er internaliserte imitasjoner, men de kommer ut gjennom et barns tegninger. Derfor vil vi gjennom å undersøke den kvalitative utviklingen av en barns tegninger, få en bedre forståelse for deres symbolske kapasitet.
Stadiene av et barns tegninger
I denne artikkelen skal vi snakke om studier utført av Luquet for å se nærmere på utviklingen av barns måte å tegne på. Først og fremst sa han at et barns tegninger er realistiske. Årsaken er at et barn vil være mer fokusert på å tegne virkelighetens egenskaper enn dens kunstneriske skjønnhet.
Stadiene av barns tegninger er: (a) tilfeldig realisme, (b) mislykket realisme, (c) intellektuell realisme og (d) visuell realisme.
Tilfeldig realisme
Selve handlingen av å tegne begynner som en forlengelse av barnets motoriske ferdigheter. Det er derfor et barns første kreasjoner alltid vil være det vi kaller kruseduller. Disse krusedullene er barnets første eksperimenter med sine motoriske ferdigheter. De legger grunnlaget for stadiene som følger.
Veldig snart vil barnet begynne å finne likheter mellom tegningene deres og virkeligheten rundt dem. De vil ofte prøve å fange det, selv om de kanskje mangler ferdighetene til å klare det. Dersom du spør dem hva de tegner, vil de kanskje først si at det er ingenting. Men, så snart de finner likheter mellom det de tegner og noe i virkeligheten, vil de anse tegningen som en sann representasjon av tingen.
Dette stadiet kalles tilfeldig realisme, fordi representasjonen av virkeligheten kommer etterpå eller mens tegningen gjørs ferdig. Det var ingen reell intensjon om å tegne hva de til slutt anser tegningen for å representere. Likheten er en tilfeldighet. Barnet gleder seg imidlertid over dette faktum med entusiasme. Når de ser likheten, kan de faktisk forsøke å forbedre den.
Mislykket realisme
I dette stadiet forsøker barnet å tegne noe de har i sinnet sitt. Dessverre, på grunn av visse hindringer, oppstår frustrasjon når de feiler med sine intensjoner. Det største hinderet barnet står ovenfor er sine motoriske ferdigheter. De er ikke tilstrekkelig utviklet med nok presisjon til å kunne skape hva barnet ønsket.
Et annet problem er et barns konsentrasjonsevne. Det følger ikke nøye nok med på hva det gjør og vil overse viktige detaljer tegningen burde ha hatt.
Ifølge Luquet er det viktigste aspektet ved dette stadiet “syntetisk inkompetanse”. Dette er barnets vanskeligheter med å organisere, arrangere og orientere elementene i en tegning. Når man tegner er forholdet mellom de forskjellige elementene svært viktig. Riktig organisering av disse elementene er det som vil bestemme om en tegning blir en suksess eller om den blir mislykket.
Men på dette stadiet av utviklingen har barna problemer med denne organiseringen. For eksempel, hvis de tegner et ansikt, kan de sette munnen over øynene, eller tegne nesen mye større enn alle de andre elementene.
Intellektuell realisme
I dette neste stadiet har barnet overkommet hindringene fra det forrige stadiet. Ingenting kan nå forhindre at barnets tegninger blir helt realistiske. Det er imidlertid viktig å påpeke at barnslig realisme ikke er det samme som voksen realisme. Barnet fanger ikke virkeligheten som de ser den, men som de vet den er. Derfor kalte Luquet denne fasen for intellektuell realisme.
Dette er muligens stadiet som best representerer et barns tegninger. Det er også det mest interessante stadiet for å utføre forskning og studier. Gjennom dette stadiet vil vi se to viktige egenskaper representert gjennom barnets tegninger: “gjennomsiktighet” og “unngåelse”.
Når vi snakker om “gjennomsiktighet”, refererer vi til det faktum at barnet tegner ting som er skjult. De de fjerner ting som skjuler visse objekter og gjør dem gjennomsiktige. For eksempel kan de tegne er kylling inne i et egg eller føttene som er inne i sko.
Den andre egenskapen, “unngåelse”, handler om når barnet ignorerer objektets perspektiv. Et eksempel på dette er å tegne fasaden til et hus vertikalt og rommets innhold som sett ovenfra.
Disse to egenskapene viser oss hvordan visuelle faktorer ikke er relevante for barnet når de uttrykker seg gjennom tegninger. I stedet refererer barnet til sine mentale representasjoner og forsøker å fange det de vet i tegningen. Det er derfor det dukker opp “feil”, som for eksempel gjennomsiktigheten av ugjennomsiktige ting eller mangel på perspektiv i enkelte gjenstander.
Visuell realisme
Fra en alder av 8 eller 9 år, er et barn i stand til å tegne nesten som en voksen. Nå kan barnet tegne virkeligheten som de ser den. For å oppnå dette følger barnet to regler: perspektiv og trohet til den visuelle modellen.
Egenskapene til den intellektuelle realismen forsvinner helt. De eliminerer ikke-synlige objekter, adopterer et enkelt perspektiv og opprettholder proporsjoner og dimensjoner. De tilegner seg visuell realisme. På grunn av dette mister barns tegninger det barnslige utseendet. Mange barn begynner å miste interessen for å tegne fordi de begynner å føle at tegningene deres aldri ser realistiske ut.
For å konkludere, bør vi nevne at selv om vi kan vise disse stadiene i et barns utvikling gjennom tegning, må vi være forsiktige. Siden denne utviklingen ikke er så lineær som vi kanskje tror, finner vi noen som er mer avanserte og andre som ligger litt bak i et bestemt stadium. Noen barn som synes tegning er altfor vanskelig, vil ofte bestemme seg for å gå tilbake til strategien av et tidligere stadium.
Alle siterte kilder ble grundig gjennomgått av teamet vårt for å sikre deres kvalitet, pålitelighet, aktualitet og validitet. Bibliografien i denne artikkelen ble betraktet som pålitelig og av akademisk eller vitenskapelig nøyaktighet.
- Leal, A. (2017). Dibujos infantiles, realidades distintas: un estudio sobre simbolización gráfica y modelos organizadores. Revista de Psicologia da UNESP, 9(1), 140-167.
- Madera-Carrillo, H., Ruiz-Diaz, M., Evangelista-Plascencia, E. J., & Zarabozo, D. (2016). Calificación métrica del dibujo infantil de la figura humana. Una propuesta metodológica. Revista Iberoamericana de Psicología, 8(2), 29-42.
- Tuneu, N. P. (2016). El arte infantil. Conocer al niño a través de sus dibujos. Historia y Memoria de la Educación, (5), 503-508.
- Widlöcher, D., & Strack, R. (1975). Los dibujos de los niños: bases para una interpretación psicológica. Herder.
