Den ugyldiggjørende familien: En hindring for personlig utvikling

Den ugyldiggjørende familien er den som stopper eller hindrer den personlige utviklingen til sine medlemmer. Den implementerer en rekke mekanismer som ender opp med å skape usikkerhet. Den undergraver selvtilliten til familiemedlemmene for hva hver enkelt er i stand til å gjøre, og som et resultat skaper den en følelse av manglende evner som hindrer personlig vekst.

Vi vet alle at familien er vår mest grunnleggende sosiale kjerne. I denne kjernen lærer folk å forholde seg til andre mennesker. Vi lærer mønstrene som denne kjernen overfører til oss, og disse hjelper oss å forholde oss til andre miljøer.

Når det kommer til den ugyldiggjørende familien er mønstrene for atferd som er lært, feilaktige. Vi lærer å leve våre liv fulle av angst og skyld. Familier som dette ugyldiggjør medlemmene på så mange forskjellige måter. Familiemedlemmene har vanligvis store problemer med å tilpasse seg andre miljøer senere i livet, og det er derfor du ofte finner dem fortsatt boende hjemme selv når de har blitt voksne.

Den ugyldiggjørende familien og overbeskyttelse

En av de vanligste mekanismene i den ugyldiggjørende familien er overbeskyttelse. Det er overdreven vekt på å fjerne personen fra en eventuell fare. Det er basert på ideen om at verden er full av trusler. De forklarer at ekstreme forebyggings- og beskyttelsesforanstaltninger må tas for å unngå å bli offer for en av dem.

Det som lurer bak den oppdragelsestilen er angst, avhengighet og lavt selvfølelse. Angst genererer imaginær frykt og skyld. Foreldre vil ikke at barna deres skal lide, og er redd for at de blir skadet hvis de får ansvar. Dette fører imidlertid ikke til lykkelige barn. Faktisk viser de seg ganske motsatt. Det er oppsummeringen av en ugyldiggjørende familie.

Personene som vokser opp i en slik familie, gjør det med en sekk som litt etter litt er fylt av frykt. Bare det å forlate huset skremmer dem, i større eller mindre grad. Det alvorligste av alt er at de ikke klarer å identifisere ressursene de har i seg selv for å møte vanskeligheter eller nå sine mål. Det er det foreldrene er til for. De er de som vet.

Ekstrem avhengighet og overlegenhet

Den ugyldiggjørende familien overbeskytter på grunn av en underliggende angst. Men samtidig sender den en implisitt melding om overlegenhet. Jeg kan gjøre det, det kan ikke du. Familien vil beskytte deg, du kan ikke beskytte deg selv. På denne måten er det svært sterke bånd av avhengighet, og svært lav selveffektivitet og selvtillit.

Når alt kommer til alt har mange foreldre som praktiserer denne typen oppdragelse, funnet at barna deres er et påskudd for at de ikke må tenke på sine egne problemer. De gjør sine barns problemer til sine egne, fordi de ofte virker enklere å løse. Vi snakker her om folk som bærer en tung byrde av frustrasjon og tomhet. Deres barn gir dem en unnskyldning for alltid å utsette samtalen de bør ha med seg selv.

Det er derfor de forlenger barnas avhengighet av dem så mye som mulig. Dette er en av mekanismene der den ugyldiggjørende familien er skapt. Hvis ting fortsetter som dette, vil barna ha det vanskelig med å forlate redet, hvis de drar i det hele tatt. De vil også trenge familien gang på gang for nesten alt som skjer i livet.

En ond sirkel

Det er ikke lett å bryte gjennom gjerdet oppført av en ugyldiggjørende familie. En av grunnene til dette er at folk ikke vil innrømme at familiemiljøet deres er ekstremt usunt. Foreldrene bygger ideen om at familien gjør alt for sine barns beste, og barna ender opp med å tro at dette er sant. Så mye ofring, så mye omsorg. Det er ofte veldig vanskelig å forstå at dette er fullstendig usunt, og “kjærligheten” er faktisk ganske meningsløst.

De som er en del av en ugyldiggjørende familie blir ofte svært usikre og veldig sta samtidig. De har en lav toleranse for frustrasjon, og det er derfor vanskelig for dem å sette seg mål og oppnå dem, til tross for motgangene. De føler seg generelt underlegne andre og gjør seg selv veldig ofte til ofre. Dette er fordi de har vært så overbeskyttet i sitt familiemiljø.

Den eneste veien ut av den onde sirkelen til en ugyldiggjørende familie er ved å lære av de mønstrene som foreldrene våre har gitt oss. Noe som er mye lettere sagt enn gjort. Den enkelte må bryte med en struktur som folkene han elsker mest har skapt, og hvor han føler seg godt og trygt. Ideen om å møte deres frykt uten dette beskyttende miljøet virker forferdelig for dem. De anser det som en handling av utakknemlighet til de som har beskyttet dem, og å ta unødvendige farer.

Da de ikke har støtte fra familien til å gjøre dette, ser de ofte etter støtte i en terapeut eller i noen andre som kompenserer for deres mangel på selvtillit. Men de må være forsiktig så ikke hele sirkelen starter helt på nytt. Ja, å spørre om hjelp er et viktig første skritt. Men den hjelpen skal være rettet mot å gi oss et sterkt fundament i livet, slik at vi kan stå på egne føtter.