Den nysgjerrige valpen: en vakker historie om selvrefleksjon

Historien om den nysgjerrige valpen handler om selvrefleksjon. Det begynner i et skogsmiljø, langt unna. Ute i skogens dyp var det et forlatt hus. Et hus som ingen syntes å ha bodd i på mange år. Valpen la merke til huset, men var redd for det. Han holdt seg borte fra det på grunn av frykt for å finne noe han ikke ville like.

Men valpen var allikevel nysgjerrig. Neste dag kom han tilbake og gikk litt nærmere huset, men våget ikke å gå inn. Solen begynte å bli sterk og temperaturen ble uutholdende. Valpen trengte et sted å gjemme seg fra de varme strålene.

Etter å ha nølt litt, bestemte han seg for å gå inn i huset. Stedet var helt øde. “Hallo!” sa hunden, men ingen svarte ham. I et av hjørnene var det en trapp, og han begynte å gå nærmere. Det så ikke ut til å være noen der, og han begynte å gå opp trappen veldig rolig. Dette er da historien om den nysgjerrige valpen tar en ganske overraskende vending …

Et uventet møte – Den nysgjerrige valpen

Da valpen kom opp trappen, kom han over en stor stue. Til sin overraskelse fant han hundre andre valper akkurat som han! Og alle virket som at de ventet på han.

Den nysgjerrige valpen var så glad. De andre hundene virket veldig vennlige. Det ga ham selvtillit til å heve sin lille pote og hilse på dem. Alle hilste ham tilbake umiddelbart. Den lille hunden ga et vennlig bjeff, og de andre gjorde det samme. “For et fint sted!” tenkte den lille hunden. “Jeg kommer tilbake når jeg kan!”.

Dagene gikk forbi og denne gangen kom det en annen hund. Denne var ulik den andre; han var mye reddere og mer alert. Han gikk gjennom samme prosess som den første. Da han så huset, ville han ikke gå i nærheten av det. Han var for redd og holdt seg unna det.

Det samme stedet, et annet møte

Den andre hunden så at det var mange fine steder i området. Han bestemte seg for å gå tilbake, men han holdt alltid avstanden fra det forlatte huset. Men en dag var det kraftig nedbør, og han hadde ikke noe valg; han måtte gå inn i huset.

Som den første hunden kom han i gjennom et hull som han gravde. Da han var inne, så han på alt veldig varsomt. I bakgrunnen kunne han se trappene, men han gikk ikke nær dem. Tiden gikk og han ble kald. Han trodde at hvis han gikk opp i andre etasje, kunne ha bli varmere, og han påkalte motet sitt og gikk opp.

Hunden kom til toppen og så den samme store salen. Han snuset rundt og det virket som at stedet var ubebodd. Men da fant han også hundrevis av hunder akkurat som den andre hunden. Han ble umiddelbart klar til å angripe, og de andre hundene gjorde det samme. Han bjeffet aggressivt, og det gjorde de andre også! Hunden forlot huset så fort han kunne, og sa til seg selv at han aldri ville gå tilbake dit. “For et forferdelig sted!” tenkte han.

Han dro så fort at han ikke klarte å se et gammelt skilt som lå på bakken. Skiltet sa “Speilhuset”. Verken den første valpen eller den andre, hadde innsett at alt de hadde sett var refleksjoner av sitt eget bilde.

Historiens moral: selvrefleksjon

Historien om den nysgjerrige valpen viser oss en sannhet som vi ofte overser. Det vi ser i andre er i utgangspunktet en refleksjon av oss selv. Vi mottar fra andre det samme som vi gir. Den som vender seg til verden på en vennlig måte, mottar vennlighet. Og den som gjør det aggressivt, får aggresjon. Historien prøve å lære oss om virkeligheten av selvrefleksjon.

Mennesker er genetisk begavet med en enorm sosialitet. Vi ble født for å leve i grupper; det er en del av vår biologiske og kulturelle sammensetning. Vi kan være egoistiske, men gruppen er alltid der i alle sin horisont.

Resten av gruppen er et viktig referansepunkt; de fungerer som “speilhuset”. Det vi ser i de har mye med å gjøre med det vi ser i oss selv – akkurat som i historien om den nysgjerrige valpen.

Når vi har vanskeligheter med verden, bør vi stille spørsmål til oss selv, ikke til verden. Er det verden som har feil? Eller kanskje det er vi som ikke forbinder oss til den på en veldig positivt. Historien om den nysgjerrige valpen gjør at vi lurer på om det er tid for litt positiv selvrefleksjon.