Barndomsopplevelser endrer hjernen

Barndomserfaringer etser et veikart i hjernen. Faktisk har nevrovitenskap oppdaget at det som skjer i barndommen din kan gi deg arr for livet.

Eksperter har ofte hevdet at barndomsopplevelser har en viktig innflytelse på resten av livet ditt. I dag bekrefter nevrovitenskapen dette faktum.

Isabel Pérez-Otaño er forsker ved Institutt for nevrovitenskap UMH-CSIC i Alicante (Spania). Hun hevder at barndomsopplevelser setter preg på resten av livet ditt. Hun uttaler videre at selv om noen aspekter er modifisert over tid, produserer disse første erfaringene langsiktige mønstre.

Pérez-Otaño uttaler at de første årene, frem til ungdomsårene, er et kritisk stadium i hjernens utvikling. Barndomsopplevelser er imidlertid enda mer avgjørende. Dette er fordi hjernen er som en datamaskin uten programvare. Hver opplevelse introduserer ny programvare og bestemmer hvordan den fungerer.

Barndomsopplevelser kan endre hjernen

Peréz-Otaño påpeker at de essensielle egenskapene til hjernen er plastisitet og evnen til å behandle informasjon. Plastisitet er mer utbredt de første leveårene, frem til puberteten. Det er derfor barndomsopplevelser, selv de som ikke virker så viktige, former hjernen. Med andre ord, i løpet av de første leveårene er hjernen din mer følsom for å bli modifisert av opplevelser.

Du er født med mange synaptiske forbindelser. Dette er forbindelsene mellom nevroner. Mange flere dannes tidlig i livet, som endres etter hvert som du tilegner deg nye erfaringer.

Hvis du har gjentatte opplevelser, blir disse nevronene forsterket og vedlikeholdt. Synaptiske forbindelser forsvinner imidlertid hvis opplevelsene dine ikke gjentas. Av denne grunn, selv om det genetiske grunnlaget er viktig, er miljøet det også. Videre er enhver negativ opplevelse mye mer skadelig for personligheten når det skjer de første årene av livet.

Dårlige barndomsopplevelser

Mishandling, overgrep og delvis eller fullstendig oppgivelse er ekstremt negative opplevelser for ethvert barn. I nevrovitenskapelige termer representerer de kontinuerlig eksponering for stress. Dette er likevel ikke nødvendigvis negativt hvis det gjelder en spesifikk hendelse. Det er fordi barnet kan bygge tilstrekkelige respomser for å møte vanskeligheten. Da kan de overvinne det.

Men hvis et barn har gjentatte negative barndomsopplevelser, er det en annen historie. I disse tilfellene skaper de et mønster. Dette gjør generelt individet mer følsomt for stress i voksenlivet. De vil også være mindre empatiske. Videre vil de ha færre sosiale ferdigheter.

Pérez-Otaño testet teorien sin på en gruppe mus. Hun bekreftet at stress og deprivasjon påvirket hjernen til unge mus negativt. I tillegg kom andre studier til de samme konklusjonene. Vi nevner et par av dem nedenfor.

Stress og unge hjerner

Forskere fra National Center for Scientific Research (CNRS) og Pierre and Marie Curie University gjennomførte en studie med unge mus som ble utsatt for stressende situasjoner. De plasserte gnagere i et miljø med en dominerende aggressor. De utsatte de yngste musene for den sosiale nederlagsmodellen.

Forskerne oppdaget at musene som ble utsatt for denne situasjonen utviklet kronisk angst. De viste også økt sosial aversjon. De som ble overfalt unngikk sosial kontakt med jevnaldrende. I tillegg utviklet de depresjon.

Johns Hopkins University utførte en lignende studie. I denne studien utsatte forskere ungdomsmus for kontinuerlig stress. De oppdaget at stress påvirket uttrykket av ett bestemt gen knyttet til mental funksjon og psykiatrisk sykdom. Følgelig ble musene mer utsatt for å utvikle hjernerelaterte lidelser.

Disse resultatene lar oss konkludere med at barndomsopplevelser er avgjørende. Faktisk gjør stress og deprivasjon i de første årene et individ mer utsatt for psykiske lidelser. I tillegg begrenser de deres psykologiske utvikling.

Barn og tenåringer trenger at voksne aksepterer og omfavner dem på en kjærlig måte. Videre trenger de veiledning og å se at deres feil er en sunn og normal del av deres utvikling. Mishandling, likegyldighet eller fremmedgjøring etterlater arr som kanskje aldri forsvinner.