Nedsatt funksjonsevne: En mer inkluderende fremtid

11 mars, 2020
Folk med nedsatt funksjonsevne trenger ikke alles sympati, de trenger inkludering. Hvordan kan vi jobbe mot dette? Les videre for å finne det ut!
 

Folk med nedsatt funksjonsevne er den største «minoriteten» i samfunnet vårt. I følge WHO (verdens helseorganisasjon) har omtrent 15% av verdens befolkning en tilstand som kan vanskeliggjøre normal funksjon i hverdagen.

Denne brede gruppen krever først og fremst en endring i persepsjon og en tydeliggjøring av hvem de er basert på virkeligheten. De ønsker å vite hvordan vi kan skape en mer inkluderende fremtid der alle har plass og blir sett.

Når vi snakker om denne bemerkelsesverdige gruppen i samfunnet vårt, er det vanlig å høre uttrykk som «funksjonshemmede» eller «handikappede». Noen land bruker til og med utdaterte og skadelige ord som «invalid».

Det er imidlertid viktig at samfunnet, og vi som enkeltpersoner, innser at ordene vi velger betyr noe. Språk gir synlighet og definerer derfor også det som foregår rundt oss.

Det er derfor ikke så rart at det første de vil be oss om er at vi snakker om dem og med dem på en måte som reflekterer hva de er, de er simpelthen vanlige mennesker med nedsatt funksjonsevne. På denne måten kan vi unngå sårende, negative konnotasjoner.

Dette uttrykket er mye bedre egnet. Ved å bruke det kan vi snakke om dem som mennesker hvis funksjonalitet er begrenset av ett spesifikt problem.

Takket være de nyeste innovasjonene og gode ressursene, for eksempel spesialdesignede produkter eller støtte fra hjelpemiddelsentralen, er ikke begrensningene deres like omfattende lenger.

Noen ganger kommer den nedsatte funksjonsevnen kun frem fordi noen steder ikke har implementert de nødvendige endringene for å kunne imøtekomme denne gruppen.

 

Noen mennesker og steder vet simpelthen ikke hvordan de skal reagere i møte med individer med nedsatt funksjonsevne, og er ikke villige til å gi dem det de lengter etter: inkludering.

«Den eneste funksjonshemmingen i livet er en dårlig holdning.»
-Scott Hamilton-

Folk med nedsatt funksjonsevne lengter etter inklusjon.

Folk med nedsatt funksjonsevne: ikke annerledes, bare mer spesifikke behov

Hvert år feires 3. desember som en spesiell dag for å tenke på mennesker med nedsatt funksjonsevne (internasjonal dag for funksjonshemmede). Dette gjøres i et forsøk på å fremme rettighetene og velferden til denne gruppen.

Det er viktig at samfunnet ikke bare gir tilstrekkelige ressurser til hver mann, kvinne og barn som er i en sårbar situasjon. Dette er et flott første skritt, men det er fremdeles mye arbeid som må gjøres på andre områder.

Vi kan fremheve det faktum at folk med nedsatt funksjonsevne ikke har veldig stor offentlig synlighet. Innen kultur, næringsliv og politikk er et ikke mange navn eller ansikt som kan trekkes frem. Vi ønsker gjerne å se og høre om ledere, filmregissører og artister med nedsatt funksjonsevne.

Et bemerkelsesverdig eksempel er Stephen Hawking som, til tross for at han led av ALS (amyotrofisk lateralsklerose), var i stand til å avansere karrièren sin og var en prominent figur innenfor feltet sitt. Vi må styrke disse menneskene for å skape en mer inkluderende og upartisk fremtid der vi heller ikke forsømmer utviklingsland.

 

Videre peker en rapport fra WHO på en rekker områder vi bør reflektere over når det gjelder den nåværende situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne. La oss se nærmere på dette.

Fakta om folk med nedsatt funksjonsevne

  • Mer enn en milliard mennesker lever med nedsatt funksjonsevne. Dette betyr at de er den største «minoriteten» i samfunnet vårt.
  • Problemer relatert til nedsatte funksjonsevner har en stor innvirkning på de fattige.
  • Den medisinske pleien de har tilgang til er ikke alltid den mest passende.
  • Disse menneskene har en høyere risiko for å oppleve overgrep, både fysiske og psykologiske.
  • Barn med nedsatt funksjonsevne er mer sårbare enn barn uten fysiske, intellektuelle eller utviklingsmessige utfordringer.
  • Å ha nedsatt funksjonsevne betyr å ha færre jobbmuligheter.
  • Noe så grunnleggende som å motta sosial og medisinsk støtte, rehabilitering og tilgang til ressurser endrer livene til mennesker med nedsatt funksjonsevne fullstendig.
  • Folk med nedsatt funksjonsevne har problemer med å integrere seg i lokalsamfunnene sine samt delta i dagligdagse aktiviteter.
Barn med nedsatt funksjonsevne må overkomme flere utfordringer enn andre barn.

Hva må til for å fremme en reell og effektiv inkludering av folk med nedsatt funksjonsevne?

 

Mennesker med nedsatt funksjonsevne er ikke funksjonshemmede. De er mennesker som har begrenset funksjonalitet på et bestemt område, og som kan fungere helt normalt med tilstrekkelige ressurser og støtte.

Hvordan kan dette oppnås? Hva kan samfunnet gjøre for å garantere likestilt inkludering? Her skal vi gå gjennom et par viktige punkter.

De trenger støtte, ikke bare omsorg; respekt, ikke medlidenhet

En person med nedsatt funksjonsevne forventer ikke at du skal ta vare på dem (ihvertfall ikke i alle tilfeller), og forventer heller ikke at du observerer og overvåker hvert skritt de tar og at du alltid kommer til unnsetning.

Det de ønsker og trenger er midlene til å ta vare på seg selv så mye som mulig. De ønsker autonomi og de samme mulighetene og rettighetene som alle andre har.

Derfor, hvis samfunnet begrenser seg til å kun se forskjellene, vil det være diskriminering. Bevissthet er absolutt det første skrittet mot inkludering.

Sosial og politisk støtte

Regjeringen og offentlige institusjoner bør mekle i tråd med følgende strategier:

  • For det første må man legge til rette for tilgang til enhver tjeneste eller bygning i samfunnet.
  • Legge til rette for tilgang til tilstrekkelige jobbmuligheter samt unngå diskriminering på arbeidsplassen.
  • Videre må man forbedre utdanningen gjennom tilstrekkelige ressurser og støtte til barn med nedsatt funksjonsevne.
  • Oppmuntre til forskning for å forbedre livskvaliteten til de med nedsatt funksjonsevne.
Samfunnet må ta grep for å jobbe mot likestilt inklusjon for folk med nedsatt funksjonsevne.
 

Helt til slutt ønsker vi å argumentere for at denne store og viktige gruppen av samfunnet vårt ikke burde behøve en dag på kalenderen der vi tenker på dem.

I tillegg til 3. desember er det også 364 andre dager i løpet av et år. Kanskje de venter på å høre om en jobbsøknad eller venter på å få en støttelærer. De, som resten av oss, drømmer om å leve et fullt og lykkelig liv.

Dette bør gi oss mye å tenke på!