Les om hvorfor hjernen elsker overraskelser

09 august, 2020
Når du leser ordet "overraskelse" tenker du sannsynligvis på noe positivt, som gaver eller overraskelsesfester. Hjernen din elsker denne effekten også - fortsett å lese for å finne ut hvorfor!

Hvorfor elsker hjernen overraskelser? Overraskelse er en grunnleggende emosjon forårsaket av uforutsett stimulus. Når overraskelsen ikke er behagelig, blir det en negativ emosjon som frykt, raseri eller tristhet.

Men når overraskelsen er positiv, er resultatet behagelig og det trigger en intens aktivering av visse områder i hjernen. Disse områdene er ansvarlige for andre følelser, som tilfredshet.

Dermed kan man si at det finnes psykologiske bevis på at hjernen elsker overraskelser. 

Hjernen din elsker overraskelser.

Involverte områder i hjernen

Nucleus accumbens, som er en del av den dype pannelappen, spiller en viktig rolle i bearbeidingen av overraskelser.

Den aktiveres tilsynelatende når du er i en uforutsett situasjon. Dette skjer fordi hjernen ubevisst forventer en belønning.

Som med andre emosjoner, spiller amygdalaen også en viktig rolle når det kommer til overraskelser. Den hjelper deg med å oppdage hva som er bra for deg og ikke. Med tanke på dette aktiveres to forskjellige grupper av nevroner:

  • På den ene siden aktiveres en gruppe nevroner når du får en belønning.
  • På den andre siden aktiveres andre nevroner når du får noe ubehagelig. Som to motsettende faktorer, aktiverer ikke den ene gruppen seg om den andre blir aktivert.

Hjernen elsker overraskelser

Som vi nevnte ovenfor, kan det når overraskelsen ikke er behagelig, lede til negative følelser. Men når overraskelsen ikke er smertefull, leder det til positive følelser som du kan oppleve i lang tid. 

Negative overraskelser krever vanligvis en rask reaksjon fra deg, mens positive leder til beroligelse og lykke.

En rekke forskere har dedikert sitt arbeid til å få vite hvordan dette oppstår og om overraskelse kan bli brukt til å påføres noen former for positiv inngripen med terapeutiske hensikter. Noen amerikanske forskere har dermed vist at nucleus accumbens aktiveres når et uforventet stimulus manifesterer seg. 

Merkelig nok spiller nucleus accumbens er ekstremt viktig rolle i nytelsessenteret i hjernen. Dette er sannsynligvis grunnen til at hjernen elsker overraskelser. Det spiller ingen rolle om overraskelsen er god eller dårlig, ettersom regionen lyser opp hver gang, og aktiverer nytelsesmekanismer.

Et perfekt eksempel på dette faktum er at mange mennesker elsker å dra til spøkelseshus. De finner mange “overraskelser” som ved første øyekast burde være negative og lede til følelser som frykt og avsky.

Hjernen elsker overraskelser, faktisk om de er gode eller dårlige.

Effekten på læring og hukommelse

Læring er en av de mest studerte kognitive prosessene innenfor psykologi og nevrovitenskap. Over de siste 50 årene har forskere identifisert faktorene som påvirker eller produserer læring som man ikke glemmer, og overraskelse er en av dem.

Ifølge visse forfattere blir styrken som et element er assosiert med et annet sterkere og sterkere frem til det slutter å bli overraskende. Med andre ord, om du presenterer stimulus A med stimulus B (uforventet) flere ganger, vil en person forvente stimulus B. Men når de innser at de alltid er forbundet, vil reaksjonen deres være mindre intens. Som et resultat har forskere hevdet at når en stimulus er overraskende, er det mer sannsynlig at den forblir i hukommelsen.

Dette forholdet mellom læring og overraskelse i hjernen har blitt bevist gjennom nye bildediagnostiske studier.

I 2001 observerte en gruppe britiske og australske forskere hva som skjedde med hjernen dersom en overraskelse ble inkludert mens de lærte noe. De konkluderte med at nucleus accumbens aktiverte seg mindre og mindre ettersom deltakerne ble vant med presentasjonen av stimuli. Men når de så en annen overraskelse, ble den reaktivert.

Studier har også vist at når en situasjon skjer rundt samme tid som en overraskelse, forblir de i en persons hukommelse lenger. Dette kan være fordi overraskelsen setter i gang en serie med kolinomimetiske og dopaminerge mekanismer som økte oppmerksomheten og motivasjonen.