Glem det eller lær deg å leve med det

Kan vi virkelig glemme det som har skadet oss? Glemmer vi det, eller legger vi det bare på et annet sted slik at vi kan leve med det uten smerte? Å glemme er kanskje ikke et spørsmål om vilje, men det betyr ikke at vi ikke kan hjelpe hukommelsen vår.

Vi har alle vært i situasjoner, relasjoner og tider som gjorde oss lykkelige. Men det kommer alltid en tid når lykken slutter. Noen forsvinner fra livet vårt, kjærligheten er ikke der lenger, eller avstanden når oss. Hva kan vi gjøre for å få disse minnene til å slutte å gjøre vondt?

Kanskje det første vi må huske på er at å glemme plutselig og på en brå måte ikke virker. Jo høyere vi roper om at vi ikke vil ha et visst minne, desto mer dukker det opp i tankene dine igjen og igjen. Minnet er der, og det vil alltid være der. Det kan endre form, men det vil fortsatt være til stede. Det som vil være nyttig er å lære å leve med det uten at det forårsaker smerte.

Noe som ligger innenfor vår makt er å gi en ny verdi til denne tanken. Vi kan innlemme den i vår livshistorie uten at den gir smerte.

En nyttig intern dialog er følgende: “Det gjorde meg lykkelig, jeg lærte fra alt det som skjedde, og jeg vil huske de gode tidene. Hvis jeg prøver å glemme det hele, vil det være enda mer tilstede i mitt sinn, og det vil ha mer makt til å forårsake negative følelser. Alt som er en del av min fortid er nå en del av historien min, og det er derfor å glemme eller viske bort ikke er noe jeg vil kaste bort tid på.”

Å snakke om noe er ikke det samme som å glemme

Uansett hvor hardt vi prøver å psykisk presse bort ting som har forårsaket oss smerte, kommer vi sannsynligvis ikke til å få det til. Å ikke snakke om smerte, å stenge oss selv ute fra nye mennesker, å avbryte kontakten med noen fordi vi bærer nag, eller å ikke tilgi feil: det er ikke det samme som å glemme.

Å sette skadelige temaer på vent er heller ikke det samme som å glemme. Det er rett og slett å ikke uttrykke dem på en sunn måte. Dessverre er de fortsatt der. Å sette dem bort i pappesker betyr bare at vi holder våre minner på et sted som ikke er trygt. Hvis vi kommer borti dem, vil de fortsatt skade oss.

Når vi glemmer, gjør det ikke vondt, vi husker ikke, og vi kan ikke oppleve det vi følte i det øyeblikket lenger. Men det presser ikke noe til side, det sletter det helt. Dette er en umulig oppgave. Vi har ikke en knapp i vårt sinn som sender minner vi ikke vil ha i søpla.

I stedet må vi forsøke å gjøre det som faktisk er innenfor vår makt å gjøre. Hva vi kan gjøre, er å reflektere over verdien av minnet vårt, over hvordan vi vil lagre det, over hva det er som fortsetter å skade oss, og hvorfor det gjør det.

Du har mulighet til å behandle dine erfaringer og ikke la dem få kontroll over deg. Vi er mer enn våre minner; Vi er de som gir mening til vår hukommelse. Vi er mer enn summen av våre tanker fordi vi er de som gir dem form.

Nå er det der, men det gjør ikke vondt

Når vi reflekterer og behandler det, vil minnet være hos oss. Vi vil huske vår tid med våre besteforeldre, vår første kjærlighet, hvordan vi lekte med våre venner, turer til andre byer, varme sommernetter … Disse minnene er fremdeles der med meg, men uten at de blir assosiert med negative minner. På egenhånd er de enda mer meningsfylte.

Det gjør ikke vondt lenger. Vi har lært at forsøk på å glemme på en plutselig og brå måte bare forårsaker frustrasjon. Jeg vil ikke glemme de gode tingene, bare de tingene som gjorde vondt. Dette er en prosess som krever etterretning, tid og tålmodighet.

På den annen side, er grunnen til at det gjorde vondt at det skjedde, og vi følte det. Det gjør vondt fordi vi lever. La oss ikke presse det ut av våre tanker. Hva med å gi det en ny mening og et nytt sted? La det være, men ta det som er av betydning, og ikke la det ta noe mer fra deg. Gjør det til en del av historien din … på en ny måte.