Den merkelige situasjonsprosedyren, tilknytning
Normalt kan tilknytning beskrives som et varig forhold til en spesiell og bindende komponent. Mary Ainsworth er pioner på utviklingen av det første verktøyet for å vurdere tilknytning hos barn. Hennes fremgangsmåte er kjent som den merkelige situasjonsprosedyren.
Dette mor og barn-båndet manifesterer seg ikke utelukkende hos mennesker. Det manifesterer seg også hos mange dyr. Mennesker trenger imidlertid lenger tid på å danne dette båndet. Tilknytning er konsolidert når betingelsene eksisterer mellom to personer.
Målet med tilknytning
Det er viktig at et barns første tilknytning er sunn. Formålet med tilknytningen er derfor å oppnå sikkerhet, komfort, beskyttelse og tilfredsstillelse av barnets grunnleggende behov. Avhengig av type tilknytning de utvikler med sine omsorgspersoner, kan barn vise mer eller mindre nærhet, emosjonell tilflukt, protestere mot separasjon, og et grunnlag for sikkerhet.
Dette båndet påvirker ikke bare barnets umiddelbare velvære, men markerer også deres psyko-evolusjonære utvikling. Derfor kan mangler i tilknytningen påvirke dem i godt voksen alder.
Nødvendige vilkår for at tilknytning skal finne sted
For at den tidligste tilknytningen skal finne sted må det oppfylles en rekke minimumsbetingelser. Disse kravene garanterer at tilknytningen utvikler seg på riktig måte:
- Ha et tilstrekkelig repertoar av tilknytningsadferd. Milepæler, sånn som smil eller babling, og å følge og nærme seg moren.
- Denne oppførselen får barnet til å trekkes mot den voksne, noe som etablerer og produserer privilegert samspill mellom begge.
- Ha minimale affektive evner.
- Beholde en rekke kognitive ressurser som et minimum for å gjenkjenne en voksen, samle minner og gi forventninger om sin tilknytningsfigur.
Den merkelige situasjonsprosedyren
Den merkelige situasjonsprosedyren er en laboratorieprosess designet av den amerikanske psykologen Mary Ainsworth i 1960. Målet er å studere samspillet som en mor eller en voksen (fremmed) opprettholder med barnet i et ukjent miljø. Prosedyren har vært så populær i utviklingspsykologien at den fremdeles brukes i dag for å klassifisere og vurdere forskjellige stiler av tilknytning.
Simuleringer
Den merkelige situasjonsprosedyren forsøker å simulere visse sammenhenger for å analysere hvordan barn oppfører seg utenfor sin komfortsone. Med andre ord, hvordan barn går fra det trygge miljøet i hjemmet og utforsker en annen ukjent plassering. Gjennom observasjon studerer forskerne barnas reaksjoner når de er skilt fra sine mødre og når de blir gjenforent.
Denne simuleringen består av åtte episoder ment for barn i en alder av ett år. Forholdet mellom baby og omsorgsperson bør være klart etablert rundt denne tiden.
Fremgangsmåte
I en av de vanligste variantene av denne prosedyren plasserte Ainsworth barnet ved siden av sin mor i et rom fullt av leker. Etter en stund kom en fremmed inn i rommet og moren dro og forlot barnet med den fremmede. Så kom moren inn igjen. Senere forlot både hun og den fremmede rommet og etterlot barnet alene. Så kom den fremmede inn igjen.
Med dette vurderte psykologen reaksjonene og interaksjonene som skjedde mellom tilknytningsfiguren, barnet og den fremmede.
Tilknytningsstiler
Den merkelige situasjonsprosedyren har etablert tre stiler av tilknytning: sikker, unnvikende og ambivalent.
- En sikker tilknytning er tydelig når barnet fritt undersøker miljøet når det er skilt fra sin omsorgsperson. De føler angst når moren går, men er entusiastiske når hun kommer tilbake.
- Unnvikende tilknytning er også preget av angsten den lille opplever når moren går. Men i motsetning til i en sikker tilknytning, pleier de å unngå moren når hun kommer tilbake.
- Usikker/ambivalent tilknytning viser tegn på angst gjennom hele prosessen. Barnet viser sinne mot omsorgspersonen, spesielt når de er fraværende.
Et barns tilknytninger bestemmer ikke helt deres personlighet eller kvaliteten på deres forhold til voksne. Det kan imidlertid påvirke disse faktorene og samspillet som blir etablert ved senere utviklingsstadier.