Aaron Beck og hans nye enhetlige modell for depresjon

Den berømte kognitive psykologen Aaron Beck, kjent for å revolusjonere vår forståelse av depresjon og behandling, har nylig publisert en artikkel i Clinical Psychological Science hvor han oppdaterer sin teori, kalt “En enhetlig modell for depresjon: Integrering av kliniske, kognitive, biologiske og evolusjonære perspektiver”. I denne artikkelen foreslår han en enhetlig depresjonsmodell basert på kliniske, kognitive, biologiske og evolusjonære perspektiver.

I denne nye enhetlige depresjonsmodellen har Beck og hans kollega Keith Bredemeier, begge professorer ved University of Pennsylvania, forsøkt å integrere funnene i alle disse disiplinene, det vil si klinisk, kognitiv, biologisk og evolusjonær, for å gi, gjennom deres modell, en mer global og sammenhengende forklaring på depresjon.

Med alt dette har de etablert en ny modell som tar hensyn til symptomene og det naturlige løpet av depresjonen, men fremfor alt fremhever den menneskers naturlige tilbøyelighet til å bli bedre. I denne artikkelen vil jeg prøve å forklare hva denne nye enhetlige depresjonsmodellen innebærer og hvilke konsekvenser den har.

Hva innebærer den enhetlige depresjonsmodellen?

Denne enhetlige depresjonsmodellen bygger på premissene om at depresjon representerer en tilpasning til oppfatningen av tap av de essensielle menneskelige ressursene som gir tilgang til de grunnleggende behovene til individets liv.

Alt dette betyr at tapet – ikke nødvendigvis død – av et medlem av en familie, en partner eller en venn øker risikoen for depresjon, særlig hos personer som har andre risikofaktorer for utviklingen av denne lidelsen. Så dette tapet, for disse menneskene, er mer sannsynlig å bli sett på som et ødeleggende og uopprettelig tap.

Etter dette tapet fører den økte fysiologiske reaktiviteten og kognitive forstyrrelser til at disse personene, som generelt er i fare for depresjon, aktiverer sin negative tro på seg selv, verden og fremtiden, som klassisk er kjent som “den negative kognitive triaden”.

Disse tankene frigjør følelser som tristhet, anhedoni og skyld. Alle disse er karakteristika av depresjon, så vel som de fysiologiske og atferdsresponsene som inkluderer tilbaketrekking og inaktivitet.

Denne inaktiviteten sluppet fri av tapet er fornuftig: det er resultatet av den enkelte som forsøker å spare energi i lys av oppfatningen av det tapet av ressurser som de lider av. Med andre ord har inaktivitet et beskyttende formål, som spiller rollen som energibesparelse, ved frykten av muligheten for at andre behov kan bli truet.

Med tiden, forsterker “depresjonsprosessen”, som består av å spare energi, disse negative tankene. Når personen isolerer seg selv, mister han eller hun daglige forsterkninger.

Det er viktig å påpeke at denne prosessen kan stoppes når disse menneskene gjenoppretter sine vitale ressurser, enten dette skyldes ny informasjon som kommer opp og “korrigerer” deres negative forstyrrelser eller fordi situasjonen selv forandrer seg. Eksterne faktorer som støtte fra venner og familiemedlemmer, veiledning av en psykoterapeut, og biologisk behandling (for eksempel antidepressiva) kan bidra til å røske spiralen av depresjon opp med roten.

Likevel, i slutten av artikkelen sier Beck og Bredemeier at de håper “at denne modellen vil motivere videreutvikling av nye (og mer integrerende) tilnærminger for behandling eller forebygging av depresjon”, noe som betyr at de kan utvide sin enhetlige modell i fremtidige publikasjoner med nye funn.

Hvordan er den enhetlige modellen forskjellig fra den kognitive teorien om depresjon?

Hvis du ikke er kjent med Aaron Becks kognitive teori om depresjon, er det minst to klare aspekter som skiller de to fra hverandre.

Den første av disse er den såkalte “depresjonsprosessen”, som går tilbake til det evolusjonære målet om inaktivitet og isolasjon som er spesifikk for depressive personer som en form for energibesparelse. Denne “konservative politikken” er konsekvensen av å føle at man drukner i en verden av følelsesmessige tap, og dermed tilpasser man seg den nye situasjonen.

Dette forløpet gir en ny forklaring på den store suksessen av kognitive atferdsmessige behandlinger, spesielt de som er basert på atferdsaktivisering som en viktig del av behandlingen. Disse behandlingene bidrar til å stoppe denne prosessen av inaktivitet forårsaket av depresjon.

Det andre fremskrittet som presenteres av denne teorien, har å gjøre med inkludering av biologiske elementer som deltakere i depresjon. Vi snakker om de fysiologiske responsene som er forårsaket av opplevelsen av tap i disse menneskene, og forklarer dermed funksjonen av antidepressiv medisinering som en effektiv behandling for depresjon.