Å krysse elven: en urgammel Zen-fortelling
Som en gammel Zen-fortelling sier, så var det en gang en mester som var ansvarlig for utdannelsen av sine to unge disipler. De var begge gode studenter; uselviske og disiplinerte. De ønsket begge to å utvikle seg og selv bli Zen-mestere. Hver dag gjorde de alt de kunne for å oppnå dette.
Fremfor alt annet så prøvde mesteren å innprente i dem ideen om løsrivelse. Innen Zen-filosofi så er tilknytting roten til all lidelse. Å være fri for tilknytting og la andre leve er denne filosofiske retningens fremste mål. Veien til løsrivelse er også veien til fred og en essensiell komponent for å kunne være lykkelig.
“Talentets lov, er lik loven for ekte lykke, uinteresse.”
-Jose Marti-
Historien forteller at de to unge studentene på alle mulige måter prøvde å være mindre avhengige av mennesker og ting. De spiste bare det høyst nødvendige. De fastet på bestemte dager og gjorde det med glede. De bar enkle klær og deres rom og senger var svært spartanske. Ingenting av dette opplevdes som et offer ettersom de gjorde det for å forbedre seg selv.
En Zen-fortelling: En tur til elven som forandret alt
En dag ber mesteren sine to disipler om å følge ham til en nærliggende landsby. De skal ta med seg mat ettersom det er en svært fattig landsby. Historien forteller at begge studentene entusiastisk aksepterer invitasjonen. De tilbyr seg også å bære de tunge kurvene hele veien til landsbyen. Når de ankommer landsbyen gir de ydmykt bort maten, lykkelige over å kunne være til hjelp for andre.
Når tiden er kommet for å vende hjemover foreslår Zen-mesteren at de skal gå en tur i skogen som ligger nære klosteret. Det er tidlig på morgenen og de tar alle inn skjønnheten de observerer i blomstene, himmelen og dyrene som omgir dem. Det ligger også en elv i nærheten. Og hva kan vel gi større lykke enn å drikke fra det krystallklare vannet?
De vandrer lenge sammen i stillhet. De nyter følelsen av sol og vind mot ansiktet. De lukter på plantene og hører hvordan fuglene kvitrer. Etter en stund kommer de fram til elven. Men de kunne umulig ha forventet hva som skulle møte dem der: en vakker kvinne som smiler innbydende mot dem.
En Zen-fortelling med en uventet vri
De to unge munkene blir slått av den ukjente kvinnens skjønnhet. Hun er den vakreste kvinnen de noen gang har sett. Begge to blir svært nervøse og begynner å gå, først langsomt, så raskere og raskere. De snubler og ramler og har helt glemt hva de holdt på med. De har bare øyne for den vakre kvinnen.
Når hun ser hvor oppskjørtet de blir smiler hun flørtende mot dem. Deretter ber hun med en forførende stemme, om hjelp til å krysse elven. En av de unge mennene springer frem for å hjelpe henne. Han tar henne i sine armer mens kvinnen sender ham antydende blikk. Den unge munken smiler. Så krysser han elven og setter henne ned på den andre siden før han vender tilbake til stedet han har etterlot mesteren sin og sin kompanjong.
Mesteren ser nøye på sin unge disippel før de fortsetter på sin vei. Den andre munken venter, nysgjerrig på hva som skal skje. Han ser først på sin mester og deretter på sin venn. Når ingenting skjer presser han leppene sammen og sier ikke et ord. De ankommer klosteret i stillhet.
En Zen-fortelling med en lærepenge
Dagene går og den unge munken venter fortsatt. Han kan ikke forstå hvorfor mesteren ikke har sagt noe til vennen om hans upassende oppførsel. Hvordan er det mulig at den andre unge munken kunne gi etter for kvinnens sjarm og hjelpe henne foran øynene på mesteren? Bare tanken gjør ham rasende.
Den andre unge munken forholder seg rolig. Han fortsetter som vanlig med sine rutiner og legger ikke engang merke til vennens sinne. Hans forhold til mesteren er uforandret. Ingen av dem nevner noensinne det som skjedde med den vakre kvinnen. Vennens raseri begynner å forpeste hans sinn. En dag klarer han ikke lengre å holde sine følelser tilbake og klager til mesteren.
“Hvordan er det mulig at du ikke har sagt noe til ham når han lot deg bli stående ved elvebenken for å gå og flørte med en ukjent kvinne? Skal du ikke si noe til ham? Hvorfor skjenner du ikke på ham for hans selviskhet og manglende hensyn? Hvorfor straffer du ham ikke for å ha gitt etter for sine lyster?” spurte den unge munken.
Mesteren blir sittende og se på sin unge student i stillhet. Så sier han noe som den unge munken aldri skal glemme. “Din venn tok kvinnen i sine armer, hjalp henne over elven og etterlot henne der. I motsetning til deg, som ikke har vært i stand til å løsrive deg fra noe av det. Ikke fra din venn, ikke fra kvinnen og ikke fra elven.”
Hva tror du vi kan lære fra en slik Zen-fortelling?