Nevrovitenskap kan forklare barns dårlige oppførsel

Et barns kropp gjennomgår fysiske endringer, og noen av dem er ikke veldig tydelige. Innenfor denne gruppen er en god del av de som forekommer i hjernen. Videre forklarer vi hva som skjer inni den og hvorfor de oppfører seg dårlig.

Når barnet ditt oppfører seg dårlig, kan du ofte spørre deg selv hvorfor. Er det noe skjult bak den? Hva kan du gjøre for å redusere det? Nedenfor forklarer vi hva som kan ligge bak.

Det kan være mange årsaker til barns dårlige oppførsel. For eksempel et emosjonelt behov som må dekkes eller omstendigheter av biologisk opprinnelse. Slik sett er det ikke noe du gjør feil som forelder, men en situasjon som har sin opprinnelse i genetikk. Det er mange vitenskaper som studerer dette forholdet mellom atferd og biologi, blant dem er nevrovitenskap.

Nevrovitenskap er en av disiplinene som er ansvarlige for å studere hjernen og nervesystemet. Innenfor dette feltet, er grenen av kognitiv nevrovitenskap. Dette feltet er ansvarlig for de biologiske prosessene som er grunnlaget for vår kognitive funksjon. Med andre ord, tenke, huske, måten vi tar beslutninger på og i mange tilfeller hvordan vi handler.

Men hva sier nevrovitenskap om barns dårlige oppførsel? For det første må vi forstå litt om hvordan hjernen fungerer.

Hjerneområder og deres funksjoner

Før vi forklarer hvordan hjernen påvirker atferd, skal vi gjennomgå de forskjellige områdene som utgjør den og hvordan hver av dem fungerer.

Hjernen, som er et ekstremt komplekst organ, har en tendens til å dele opp sine forskjellige funksjoner etter område. Faktisk er det nesten som om den var en bedrift, og i hver avdeling er det en “tjenesteseksjon” som har ansvaret for hver forespørsel.

Her er et eksempel for å hjelpe deg å forstå. Hvis du blir skadet, når informasjonen hjernen din og den aktuelle ‘avdelingen’ får deg til å føle smerte og kommuniserer den til andre hjerneområder slik at de kan håndtere den situasjonen.

Videre vil vi detaljere regionene i hjernen og hva de gjør.

• Prefrontal cortex. Oppmerksomhet, planlegging, selvregulering og atferdsorientering. Disse er kjent som eksekutive funksjoner.
• Parietallappen. Berøring, trykk, balanse og koordinasjon.
• Bakhodelappen. Visuell behandling.
• Tinninglappen. Komplekse visuelle oppgaver, auditiv prosessering, følelsesregulering og motivasjon.
• Lillehjernen. Utførelse av presise bevegelser, balanse, holdning og motorisk læring.
• Broca og Wernickes område. Språkproduksjon og -forståelse.

Det bør presiseres at selv om hver lapp har sin spesialisering, betyr ikke dette at de fungerer individuelt. Tvert imot kommuniserer hver region med de andre for å gi en bedre respons på stimulansen.

Hva skjer hvis ett av disse områdene mislykkes?

I mange tilfeller kan svikt i noen av disse regionene, enten det er ervervet (en bilulykke, et hardt fall, osv.) eller medfødt (født med problemet eller vanskeligheten), forårsake atferdsforstyrrelser.

Generelt er atferdsforstyrrelser relatert til hyperaktivitet og brå emosjonelle endringer. For eksempel desinhibering, impulsivitet, irritabilitet, psykomotorisk agitasjon, aggresjon, apati, redusert initiativ og mangel på motivasjon.

Barnets hjerne

I et barns hjerne er prefrontal cortex i ferd med å modnes. Faktisk hevder mange studier at den ikke modnes før rundt tjue til tjuefem år. I tillegg oppfører barnet seg med det som er kjent som den mest primitive hjernen (eller reptilhjernen).

Hjernen vår utvikler seg fra baksiden til forsiden. Dette betyr at de sensitive områdene eller sansene (smak, lukt, berøring og syn) er de første som aktiveres og informasjon går gjennom dem. Deretter utvikles de motoriske områdene, ansvarlige for frivillige bevegelser som å gå, snakke og skrive.

Videre utvikler hjernen seg fra høyre hjernehalvdel. Denne mest emosjonelle delen er knyttet til oppmerksomhet, hukommelse og resonnement. Av denne grunn gjennomsyrer følelser atferden til barn mer enn voksnes.

Til slutt, la oss forklare nevrovitenskapen om dårlig oppførsel:

Nevrovitenskapen bak barns dårlige oppførsel

Paul D. MacLean, en kjent amerikansk nevroforsker identifiserte den treenige hjernen. Vi vil bruke hans nå noe kontroversielle teori (1960) fordi den vil hjelpe oss med å forstå hjernen til barna våre.

Denne teorien forteller oss at hjernen vår består av tre deler (komplekser). De er som følger:

Reptilkomplekset (reptilhjernen)

Denne består av basalgangliene og er nødvendig for at vi skal kontrollere motoriske aktiviteter, som å sykle, spille et instrument eller tegne. Den er dannet av hjernestammen, som er ansvarlig for å overføre sensorisk informasjon.

Denne hjernen er den eldste. Faktisk er den flere millioner år gammel og er ansvarlig for å garantere vår eksistens og regulere blodtrykket, respirasjonsfrekvensen og temperaturen. Det betyr at i en farlig situasjon reagerer to ekstremt forskjellige mennesker likt.

Noen av barnas reaksjoner er nært knyttet til denne delen av hjernen som fortsatt modnes.

Det paleomammalianske komplekset (det limbiske systemet)

Denne hjernen er noe mer kompleks. Den er litt over 150 millioner år gammel og ligger over reptilhjernen. Den representerer følelser som glede, tristhet, avsky, frykt osv. Den samler også opp minner fra tidligere erfaringer. Dette påvirker i stor grad vår oppførsel.

Hvis du for eksempel slår i bordet når du er sint, er det den limbiske hjernen som er ansvarlig.

Det neomammaliske komplekset

Til slutt består neomammalian komplekset av neocortex. Det er den delen av hjernen som har utviklet seg mest og er bare to eller tre millioner år gammel. Dens hovedfunksjon er å styre vår følelsesverden ved hjelp av kognitive ferdigheter. For eksempel konsentrasjonsevne, hukommelse, atferdsvalg, selvrefleksjon og problemløsning, blant annet.

Logikk og fornuft stammer fra denne hjernen, som lar oss blant annet lese og planlegge. Denne delen vil fortelle deg om det var riktig å slå i bordet eller ikke.

Siden dette er den siste delen av hjernen som utvikles, forklarer det hvorfor barn har øyeblikk når de viser liten kontroll over følelsene og reaksjonene sine.