Vedvarende depressiv lidelse og dystymi: finnes det en kur?

Skrevet og verifisert av psykologen Valeria Sabater.

Siste oppdatering: 27 desember, 2022

Vedvarende depressiv lidelse reagerer ikke alltid på en medisinbasert tilnærming. Den kroniske apatien, håpløsheten og depressive stemninger har en mer kompleks opprinnelse enn vi ville trodd. Når vi bruker nevropsykologi til studiet av dystymi, minner det oss om at denne tilstanden er relatert til en serie hjerneprosesser og sosiale situasjoner som vi må ta hensyn til.

Når vi vurderer forekomsten av dystymi over hele verden, finner vi noe vi ikke kan ignorere. Kliniske studier forteller oss at denne lidelsen rammer rundt 5% av befolkningen, spesielt kvinner. Spesialister vet for et faktum at det er mange mennesker som lever sine liv i konstant lidelse, men ikke tar skrittet for å be om hjelp. Denne hjelpeløsheten og motløsheten blir så kronisk at det er svært sannsynlig at denne prosentandelen er større enn vi tror.

På den annen side, siden den siste utgaven av Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-V) endret begrepet “dystymi” til “vedvarende depressiv lidelse“, har de ikke sluttet å utføre mer og mer forskning på tilstanden. Det medisinske og vitenskapelige samfunnet har som mål å kunne definere og forstå denne tilstanden mye bedre.

Det er en mye mildere sykdom enn alvorlig depresjon. Men med tanke på vanskeligheten ved å behandle denne tilstanden, er det vanlig for mange pasienter, på et tidspunkt, å ende opp med å utvikle andre tilstander og psykiske lidelser.

Nevropsykologi og dystymi (vedvarende depressiv lidelse)

På 60-tallet navnga og definerte psykiater Robert Spitzer denne kliniske tilstanden. Det han gjorde var å skille den fra vilkår som han fant at ikke nøyaktig beskrev tilstanden. Før Spitzer hadde utført denne undersøkelsen for å forbedre klassifiseringen av psykisk sykdom, ble dystymi ansett for å være en type personlighet, ikke en sykdom. Folk ble beskrevet som depressive, nevrotiske og svaksinnede.

Fra 1960-tallet og frem til i dag fortsetter eksperter å avgrense sine funn om vedvarende depressiv lidelse for å komme til roten til problemet. I dag, for at en person skal få denne diagnosen, må følgende kvalifiseringsbetingelser være oppfylt:

• Depressiv stemningsleie med en minimumsvarighet på 2 år.

De må lide av minst to av følgende symptomer:

• Tap eller økning av appetitt.
• Søvnløshet eller hypersomnia
• Mangel på energi eller tretthet.
• Lav selvfølelse.
• Konsentrasjonsunderskudd eller vanskeligheter med å ta avgjørelser.
• Følelser av håpløshet.
• Bekymring, kontinuerlig lidelse.
• Det er ingen psykotiske eller maniske hendelser; det er ingen andre organiske sykdommer. Det er heller ikke mistanke om alvorlig depresjon.

Hva skjer i hjernen min hvis jeg diagnostiseres med vedvarende depressiv lidelse (dystymi)?

Når en person mottar denne diagnosen, opplever de ofte lettelse. Dette er ikke overraskende i det hele tatt. De har ofte levd med denne skyggen i livet siden deres ungdom. Alle de årene av tomhet som invaderte deres liv gjennom ethvert middel som var nødvendig. Alle de årene med en tristhet som oppslukt hele livet og alt de gjorde.

Nevropsykologiske studier av dystymi forteller oss at denne tilstanden har en opprinnelse. Eksperter mener at stress og økte katekolaminer og hormoner som kortisol kan påvirke vår evne til å kunne kontrollere våre stemninger.

• Klinisk forskning, og spesielt utviklingen av hjernediagnostiseringsteknologier som magnetisk resonansavbildning, har gitt oss muligheten til å oppdage meget avslørende data. For eksempel er tilstedeværelsen av lav aktivitet i hjernens områder knyttet til problemløsing, søvnregulering, appetitt og til og med sosialitet.
• De fleste av disse prosessene er fokusert på et veldig spesielt område: fremre cingulum cortex (bildet nedenfor), ansvarlig for å administrere emosjonell kontroll. Det er ikke mye aktivitet i dette området hos pasienter med vedvarende depressiv lidelse.

Cingulum cortex og von Economo-nevroner

• Fremre cingulum cortex er en del av et nettverk som er ansvarlig for å generere flere prosesser. Det hjelper oss med å behandle informasjon, både sensorisk og emosjonell. Det hjelper oss med å holde oppmerksomheten vår fokusert mens vi beveger eller samhandler med andre. Det hjelper oss med å opprettholde en interesse i vårt miljø, og dette fungerer som en bro mellom våre emosjoner og vår oppmerksomhet.
• Von Economo-nevroner finnes også i dette området . Mange av oss har hørt om speilnevroner, men von Economo-nevronene er spesielt viktige av en hovedårsak. Disse nervecellene forbinder med andre for å lette og behandle informasjon relatert til smerte og sult. De stimulerer også opprettelsen av “sosiale følelser” som tillit, kjærlighet, vrede …
• Apekatter, delfiner, hvaler og elefanter har også von Economo-nevroner. Disse dyrene blir deprimerte akkurat som oss og viser symptomer på såkalte “sosiale lidelser” i deres oppførsel. Faktorer som ensomhet, avvisning eller tap av en stilling i gruppens hierarki kan generere tristhet og følelsesmessig smerte. Som vi kan se, er dette ekstremt interessante data.

Konklusjon: på jakt etter svar

Nå vet vi hva den nevropsykologiske undersøkelsen av dystymi har vist oss. Spørsmålet er nå: hva får områdene knyttet til denne lidelsen til slutte å fungere som de skal? Og enda viktigere, hvordan kan vi regulere dem igjen? Et av hovedproblemene er at disse menneskene har levd med denne tilstanden i så mange år. Det reagerer ikke alltid på en medisinbasert tilnærming. Derfor må eksperter gjøre mer forskning på denne tilstanden.

For eksempel vet forskere at det er et arvelig aspekt. På samme måte kan en følelse av isolasjon, eller å ha lidd et tap, eller det enkle faktumet om å ikke føle seg nyttig i en gitt sammenheng, generere disse kroniske tilstandene av lidelse.

Nevropsykologiske undersøkelser av dystymi forteller oss at mange pasienter ofte blir bedre når de tar på seg nye prosjekter. Det enkle faktumet å introdusere forandring i våre liv kan skape et ekte gjennombrudd. Hvis vi føler oss involvert i noe, eller noen, igjen, genererer det positivitet og håp.

Ikke gi opp. Ettersom eksperter lærer mer og mer om disse tilstandene, vil de kunne gi bedre svar. I mellomtiden, la oss bare fokusere på det faktum at dystymi kan behandles. Med en god behandling og en psykoterapeutisk tilnærming kan vi overvinne det.