Hva er foreldrelig alieneringssyndrom?

· oktober 8, 2018

Skilsmisse eller separasjon av et barns foreldre er vanligvis traumatisk for dem. Familien deres, som de trodde var ryggmargen til hele livet sitt, har knust sammen. Og de kan ikke gjøre noe som helst med det. De vil nesten alltid føle seg triste, usikre, og veldig sårbare. Uheldigvis, så er det noen foreldre som utnytter denne situasjonen til å såre eks-partneren sin. Resultatet er noe som kalles foreldrelig alieneringssyndrom.

Det virker uforståelig at noen foreldre kan oppføre seg så egoistiske. Dessverre, er hat og ergrelse mot eks-partneren noen ganger sterkere enn følelsene for barna. Mange foreldre er ikke en gang klar over hva slags skader de gjør mot barna sine. For dem så er sin egen smerte viktigere enn barnet deres.

De forteller barnet at faren eller moren ikke har lyst til å se dem lenger. De lyver til barnet og prøver å få dem til å miste respekten for den andre parten. De psykologiske konsekvensene for barnet kan være svært problematiske. Det kan skape patologisk hat mot forelderen, som nå er et offer for foreldrelig alienering.

Hva er foreldrelig alieneringssyndrom?

Foreldrelig alieneringssyndrom er en type psykologisk barnemishandling. Det er manipulasjon av det følsomme sinnet til barn, med et mål om å endre oppfatningen av deres andre forelder.

Denne typen mishandling kan komme fra en av foreldrene, eller begge. Den alienerende forelderen vil ikke tenke over at de latterliggjør barnet sitt, så lenge de uttrykker følelser ovenfor den andre partneren. Mange vil til og med bruke familiens miljø for å forsterke vanæren. Slektninger og venner kan ende opp som medskyldige i denne typen mishandling.

kampen om barnet

«Det er enklere å bygge et sterkt barn enn å reparere knuste menn.»

-Frederick Douglas-

Forelderen vil også gå inn i detaljer om hvorfor de ble skilt, og gjør seg selv til offeret. Håpet er at barnet vil synes synd på dem og skylde på den andre. Det er virkelig om hevn. Men tragedien er at det er barnet som lider. De er det virkelige offeret og burde aldri ha måtte håndtere den typen av giftig oppførsel.

Hva kan føre en forelder til å oppføre seg sånn?

Den korrekte tingen å gjøre i en skilsmisse er å separere de to veldig viktige konseptene. Å være en dårlig partner betyr ikke å være en dårlig forelder. Denne ideen gjelder selvfølgelig ikke i situasjoner med mishandling i hjemmet. Det er ganske logisk at når man har blitt mishandlet av en nå eks-partner, kan man være redde for at historien vil repeteres i barna sine liv.

I andre situasjoner, når man fratar en forelder retten til å kunne se barnet sitt, er det et sikkert tegn på at separasjonen eller skilsmissen ikke gikk bra. Egoisme og en stor mangel på selvtillit kan stikke frem de stygge hodene sine. Og det er i tillegg til mangelen på følsomhet og empati, som er så utrolig skadene for barnet.

Forelderen som har blitt alienert, kan også ha noen form for personlighetsforstyrrelse. Det vanligste i slike situasjoner er narsissisme og Borderline Personlighetsforstyrrelse (BPD).

oppgitt barn

Hva kan jeg gjøre hvis jeg er vitne til eller offer i en sånn oppførsel?

Hvis en person blir anklaget for denne typen barnemishandling i retten, kan det påvirke varetekstretten. Før du truer foreldre eller varsler barnevernet, prøv heller å snakke med dem. Prøv å få dem til å innse at deres oppførsel ikke er riktig. De trenger å forstå at det er barnet som ender opp med å lide mest.

Hvis den manipulerende holdningen vedvarer, er det opp til en dommer å bestemme hva de må gjøre. Barn kan nekte å leve sammen med den andre forelderen på grunn av det hatet som den forelderen har oppfostret i dem. Foreldrelig alieneringssyndrom er et svært komplekst problem som vanligvis krever en slags psykologisk omsorg.

Foreldrelig alieneringssyndrom kan være ganske ødeleggende hos barn. Angst og frykt kan påvirke forholdet deres og senke den emosjonelle utviklingen til barnet.

Å føle seg latterliggjort når de uttrykker positive følelser mot den andre forelderen påvirker også selvtilliten deres. Mange vil trekke disse traumene inn i en voksen alder, og skape et uforenlig gap mellom dem og den berørte forelderen.

For å summere alt, så er ikke foreldrelig alieneringssyndrom noe man skal ta lett på. En separasjon eller skilsmisse burde ikke bli en psykologisk kamp mellom dem som, på et punkt i livene sine, gjorde et valg om å starte et forhold. Det burde ihvertfall ikke involvere barna, og påføre dem enda mer skade.