Lykkens paradoks - hva er det og hvordan fungerer det?

Lykke er en av de mest brukte ordene vi har her i verden. I dagens kultur representerer lykke det ultimate målet for mange mennesker. Men det har ikke alltid vært slik. Tidligere var det ultimate målet gjerne å få barn eller eiendom. I den moderne verden er det lykkens paradoks som tar en ledende rolle.

Lykkens paradoks er at så godt som alle ønsker å være lykkelige, men de er ikke i stand til å fortelle hva lykke egentlig er. Og hvis du tar det enda et steg lengre og spør hvorfor folk ønsker å være lykkelige, blir svaret gjerne enda mer diffust. En skulle jo tro at dette var enkelt å svare på med tanke på hvor mange som ønsker å bli lykkelige, men…

Hvis du ønsker å fortsette å gjøre livet mer komplisert kan du jo stille deg selv et tredje spørsmål. Hvordan oppnår du lykke? Det er mange svar på dette spørsmålet, og alt avhenger av hvem du spør. Det kan være ting en oppnår i jobben, suksess, et lykkelig ekteskap… Det er i hvert fall noen av de mest vanlige svarene. Men det er likevel vanskelig å definere hvordan disse tingene vil føre til lykke eller hva du kan forvente at kommer til å skje når finner lykke.

Dette betyr altså at nesten alle søker lykke, men de fleste vet ikke hva det er eller hvorfor de ønsker det. Og for å ta det enda et steg videre: De fleste har nok bare så vidt en formening om hva de bør gjøre for å oppnå lykke. Det er dette som er lykkens paradoks.

Lykkens paradoks og misfornøydhet

Dr. Iris B. Mauss, professor ved universitetet i Denver, utførte to undersøkelser for å finne ut hvordan lykke egentlig fungerer. Resultatet av disse to studiene er egentlig veldig forvirrende, og de fører oss også nærmere en forklaring på hva lykkens paradoks egentlig er.

I den første studien analyserte hun følgende aspekt:

• Hvor viktig den enkelte person anså lykke for å være.
• Hvilke eksterne faktorer som var til stede der personen levde. Altså posisjon i hjemmet, på jobb, tilgang til det mest nødvendige etc.
• Forholdet mellom eksterne faktorer og en følelse av lykke.

Resultatet var at folk som mente lykke var ekstremt viktig følte seg mer misfornøyde, selv om de hadde det veldig bra når det gjelder eksterne faktorer. På den andre siden virket det som om de som forholdte seg mer nøytrale til jakten på lykke, eller som ikke brydde seg så mye om det, var mer fornøyde. Dette til tross for at livene deres gjerne var vanskeligere med dårligere eksterne faktorer. Denne konklusjonen er essensen i lykkens paradoks. På et vis kan en altså lure hjernen til å være lykkelig ved å ikke bry seg om lykke.

Lykke og ensomhet

Forskere gjennomførte også et annet lignende forsøk ved universitetet. I dette forsøket ble det ikke målt hvor fornøyde folk var, men i stedet hvordan ensomhet ble opplevd av de som vektla lykke og de som ikke gjorde det.

Resultatet var veldig likt det de fant ut i den første studien. De som jobbet mest for å bli lykkelige var også de mest ensomme, mens de som ikke la så mye i det ikke følte seg ensomme. Eller de følte seg i hvert fall ikke spesielt ensomme.

Den første konklusjonen er med andre ord at de som søker lykke i større grad fokuserer på seg selv. Jakten på suksess ødelegger båndene en har til andre, noe som igjen styrker følelsen av ensomhet. Igjen – dette er lykkens paradoks.

Lykkens koordinater

Fra disse studiene kan vi trekke noen interessante konklusjoner. Den første, og kanskje også den viktigste, er at eksterne bragder ikke fører til lykke i seg selv. Det er årsaken til at mange føler en kort periode med nytelse etter at de har fått noe de virkelig har ønsket seg, for så å føle et ubehag som fører til at de lager nye mål for seg selv, og med det en ubrytelig spiral.

Lykke må derfor være en prosess som skjer inni oss. En virkelighet som bare delvis har med eksterne faktorer å gjøre. Kanskje er det så enkelt som at mange som søker aktivt etter lykke egentlig bare ønsker å bli kvitt den evige følelsen av misfornøydhet som bor i dem. De forstår ikke at det paradiset de søker i realiteten er inni dem.

På den andre siden lar disse studiene oss konkludere med at idealiseringen av konseptet lykke kun fører til frustrasjon. De som aksepterer at lykke bare er en del av livet klarer i stor grad å føle seg mer fornøyde. Derfor bør lykke kanskje være ikke være et mål, ettersom nettopp dette er det som gjør folk ulykkelige. Dette kan også hjelpe oss med å akseptere verden slik den er, og derfor også være mer fornøyde.

Det som vi vagt kaller lykke er en følelse av glede og mestring, noe som bare tidvis forekommer. Uansett bør en ta en avgjørelse om å være den beste versjonen en kan av seg selv, og er man det, vil lykken komme av seg selv.