Helter gir også opp noen ganger

Det er helter over alt rundt oss. Våre helter er de som har kjempet utrettelig mot kreft eller andre langsiktige, degenererende eller dødelige sykdommer. De menneskene som, med sin sans for humor og tapperhet, aldri sluttet å smile til verden til tross for deres motgang.

Våre helter har lært oss at det er verdt å kjempe. De har lært oss at verden kan forandre farge avhengig av glasset du ser gjennom, at ekte venner alltid er der i dine dårlige tider, og at ting som er verdt noe alltid koster litt mer.

Og, iallfall for meg, har de lært meg at det er kamper der det er bedre å slutte å kjempe når enden er markert. De har lært meg at å være ærlig med seg selv og ens følelser ikke betyr at du er feig. Men fremfor alt har de lært meg at å gi opp har en tendens til å ikke bli godt mottatt, selv om det i noen tilfeller er det mest naturlige å gjøre.

Smerten av å ha lyst til å dra

Da min helt fant ut at han var syk, kunne han ikke tro det, han var i sjokk. Fornektelse var den første fasen av sorg. Nyheten var overveldende og vanskelig å håndtere. I dette stadiet beskyttet han seg mot lidelse, i det minste for en liten stund.

Da han begynte med medisinske tester begynte han å forstå sin tilstand. Han følte seg som et marsvin, han kunne ikke kontrollere noe rundt ham. Alt han følte var smerte. Denne smerten og mangelen på kontroll brakte ham til andre etappe: sinne. I dette stadiet ble han utilgjengelig, vanskelig og sta. Det var en tid da det virket som om andre skulle ha skylden for smerten hans. Men jeg vet at det bare var hvordan han håndterte det.

Den tredje fasen, kjent som forhandling, gikk raskt fordi hans tilstand raskt ble verre. Han ville ha en god dag, men han visste ikke hvor lenge det ville vare, eller om den dagen virkelig ville være hans siste gode dag. Han prøvde alt for å overvinne sin sykdom, men ingenting forandret seg.

Etterpå klorte depresjonen seg inn, fordi “hvis jeg dør” ble forvandlet til “når jeg dør.” Men han lot ikke depresjonen fange ham, for for første gang stoppet han å tenke på seg selv og begynte å tenke på alle rundt seg, på folkene han etterlater bak seg.

Og så kom aksept, den siste fasen, det uunngåelige. Du aksepterte døden som en helt vanlig del av livet, fordi alt har en slutt. Problemet er at folkene som elsker deg, ikke kan godta det, fordi vi ikke vil sette dine ønsker først.

Du har fortalt oss at du ikke kommer til å kjempe lenger, at du vil si farvel til alle fordi du ikke vil at vi skal se deg forverres, fordi å kjempe ikke hjelper lenger. Din skjebne er allerede skrevet, du har bestemt deg for å vente på døden, og du ber om respekt. Du forteller oss at det gjør vondt å skilles fra de du drar fra, men at det gjør mer vondt å leve, og at livets fysiske smerte gjør døden litt mindre skummel.

Den egoismen som ikke lar deg gå

De sier at å vokse opp er å lære å si farvel. Det betyr at jeg er en ustø, skremt liten jente, som holder deg fast med all min styrke. Jeg vil ikke si farvel til deg så snart. Jeg vil være med deg gjennom de siste dagene, jeg vil at du skal kjempe med all din styrke for å skrape noen flere timer ut av livet.

Men jeg vet også at smerten du føler er uutholdelig, og at det er egoistisk av meg å hindre deg fra å gå videre, og å bli sur på deg for at du bestemmer deg for å gi opp, som om det var en dårlig ting. Jeg opptrer på denne måten fordi å miste deg vil være den mest smertefulle tingen jeg noensinne må gjøre, men du har lært meg at det er mulig å leve med smerte.

Ikke bekymre deg, for i dag har jeg besluttet å gå inn i akseptstadiet jeg også. Jeg har akseptert at du reiser og at jeg skal miste deg. Og ikke bekymre deg, kanskje jeg sier at når du går, er livet mitt over fordi du er hele mitt liv, men det er ikke sant. Jeg er bare egoistisk, og jeg vil ikke leve i en verden uten deg. Men jeg kommer ikke til å miste meg selv i tristheten, jeg vil alltid huske deg og jeg vil leve et godt liv som en hyllest til deg og hva du ikke kunne gjøre.

Dere vil alltid være mine helter

Til alle dere som bestemmer dere for å gi opp, vil jeg minne om at heltene ikke alltid har på seg kapper eller har superkrefter. Noen ganger bærer de en ryggsekk full av historier, drømmer, venner og familie som de må legge igjen, men som de aldri vil glemme.

Den eneste måten å leve meningsfullt på er å akseptere din egen smerte. Godta at alle historier ikke har en lykkelig slutt etter en lang reise. I stedet, slutter de noen ganger i midten av å bli fortalt. Og selv om historien ikke er fullstendig ferdig, og den ikke har en god slutt, er det en historie som etterlater et merke.

Det er en vakker klisje i Hollywood å se syke mennesker som kjemper til slutten, der motet ikke vakler, men dette er ikke det som vanligvis skjer. Heltene gir også opp, men det gjør dem ikke noe mindre av en helt.