Dunning-Kruger-effekten: Fiktiv underlegenhet og overlegenhet

Dunning-Kruger-effekten er en forvrengning av tanken som kan oppsummeres som følgende: dumme mennesker tror at de er mer intelligente enn hva de er og intelligente mennesker tror at de er dummere. Eller, det blir kanskje riktigere å si at: uvitende mennesker er sikre på at de vet mye, og de som vet mye, føler seg uvitende.

Denne besynderlige effekten ble oppdaget av David Dunning og Justin Kruger, to nord-amerikanske forskere fra Cornell University. Førstnevnte er en professor i psykologi som en dag kom over noen nyheter som etterlot ham perpleks. Det var en sak om et ran utført av en 44 år gammel mann ved navn McArthur Wheeler. På nyhetene fortalte de at han hadde ranet to banker, uten maske og i fullt dagslys. Han ble tatt i løpet av noen få timer.

Det som fanget Dunnings oppmerksomhet var ranerens forklaring. Han indikerte at han ikke hadde brukt maske, men at han hadde smurt in ansiktet med sitronsaft. Han håpet at det skulle gjøre ham usynlig foran sikkerhetskameraene.

Hvordan kunne han tro på sånt tull? Noen venner hadde “lært” ham trikset og han hadde prøvd det: han hadde smurt seg inn med sitronsaft og tatt et bilde. Han kunne selv se at ansiktet ikke syntes på bildet. Selvfølgelig var det den samme sitronsaften som gjorde ham ute av stand til å se at han hadde fokusert kameraet mot taket og ikke mot ansiktet. “Hvordan kan noen være så dum?” spurte David Dunning seg selv.

Dunning-Kruger-eksperimentet

Etter lange diskusjoner kring ranerens oppførsel, kom Dunning opp med et spørsmål som skulle fungere som hypotese for videre forskning: Er det mulig at en inkompetent person ikke er klar over sin egen inkompetanse, nettopp på grunn av den? Spørsmålet hørtes ut som en tankefloke, men det virket rimelig.

Det var da han foreslo at hans beste student, unge Justin Kruger, skulle gjøre en formell undersøkelse av saken. Det var slik de bestemte seg for å organisere en gruppe frivillige for å delta i et eksperiment. Hver deltager ble spurt hvor kompetente de anså seg selv for å være på tre ulike felt: grammatikk, logisk argumentasjon og humor. De ble deretter testet i sin reelle kompetanse på de ulike feltene.

Resultatet av eksperimentet bekreftet hva Dunning og Kruger allerede mistenkte. Nemlig at de deltagerne som hadde definert seg selv som “svært kompetente” i de ulike kategoriene, hadde de laveste testresultatene. Samtidig fikk de som i utgangspunktet hadde undervurdert seg selv, de beste testresultatene.

For tiden er det vanlig å se mennesker snakke med tilsynelatende autoritet om ting de egentlig kan ganske lite om. Samtidig er ofte de virkelige ekspertene langt mindre kategoriske i sine uttalelser ettersom de vet hvor omfattende kunnskapsfeltet er og hvor vanskelig det er å slå fast noe med absolutt sikkerhet.

Analyse av Dunning-Kruger-effekten

Organisatorene av denne undersøkelsen innså ikke bare at et slikt kognitiv bias fantes, men også at de mest inkompetente menneskene hadde en tendens til å undervurdere de mest kompetente. Derfor var de mye tryggere og hadde en sterkere selvfølelse, til tross for egen uvitenhet. Eller kanskje nettopp på grunn av den.

Etter at eksperimentet var utført, kom forskerne fram til fire definisjoner for hva som utgjør Dunning-Kruger-effekten:

• Mennesker er ute av stand til å identifisere egen inkompetanse.
• De har en tendens til å ikke gjenkjenne andres kompetanse.
• De er ikke i stand til å se i hvilken grad de er inkompetente på et spesielt felt.
• Om de trenes i å øke sin kompetanse, så vil de være i stand til å gjenkjenne og akseptere sin tidligere inkompetanse.

Når effekten av forvrengningen hos disse personene var etablert, gjenstod spørsmålet om hvorfor dette fenomenet oppstår. Dunning and Kruger slo fast at kognitive bias oppstår fordi evnen til å gjøre noe rett er den samme som evnen som kreves for å evaluere en gjerning. Sagt på en annen måte: hvordan kan du innse at du at gjør noe galt om du ikke vet hvordan du skal gjøre det rett?

Høyt ytende personer har også kognitive bias. I dette tilfellet, fastslo forskerne at det var et resultat av en feil i oppfatningen, også kjent som “falsk konsensus”. Denne feilen handler om at visse personer overvurderer graden av samtykke de har med andre.

Du har sikkert opplevd situasjonen der to personer engasjert i en diskusjon forsøker å løse diskusjonen ved å involvere en tredje person. De to partene anser den tredje personen som nøytral i forhold til å kunne løse diskusjonen. Her kommer den falske konsensusen inn i bildet, i det de to partene er overbevist om at den nøytrale parten er som dem selv.

Noe lignende skjer når mennesker oppnår gode resultat i en aktivitet. For dem er det så lett at de ikke kan se noen grunn for at ikke skulle være like lett for andre.